| Notater |
Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI)
Hvordan det hele startet
19. oktober 1898 var utsendinger fra ulike steder pa Vestlandet samlet i Bergen. Sporsmalet var om det skulle stiftes et vestlandsk indremisjonsforbund, og svaret ble ja.
Indremisjonen ble ikke stiftet i 1898. Den har alltid vaert der, pa ulike mater, og med ulik intensitet, siden Guds ord nadde landet vart. Men det var forst pa 1800-tallet indremisjonsarbeidet ble organisert. Forst lokalt, senere i kretser og samskipnader.
I 1868 ble Lutherstiftelsen satt i gang, det som senere ble Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap og i dag heter Normisjon. I arene som fulgte ble organisasjonstanken droftet ogsa pa Vestlandet. Noen mente at ogsa vestlendingene burde vaere med i Lutherstiftelsen,
andre ivret og arbeidet for et vestlandsk indremisjonsforbund.
Indremisjonsforbund pa Vestlandet
Til slutt var det indremisjonsfolk i Bergen og pa Sunnmore som satte i gang arbeidet med a danne et slikt forbund pa Vestlandet. I 1897 sendte sunnmoringene en oppfordring til hostmotet i Bergens Indremisjon om a sette fart i arbeidet med a fa forbundet sammen,
og 31. januar 1898 ble folgende vedtak gjort i Bergens Indremisjons styre: "Det valgtes en komite, bestaaende af Grimnes, Traasdahl og Andreas Lavik, for at saette sig i forbindelse med Indremisjonsvennerne pa Vestlandet, belyse Indremisjonens Stilling fornaervaerende
og indhente Oplysning om, hvorvidt der er Stemning for Oprettelse af et Indremisjonsforbund for Vestlandet, uafhengigt af det kirkelige Embede."
19. oktober 1898
Komiteen arbeidet raskt, ogsa de kommunikasjonsmessige forhold i 1898 tatt i betraktning, og de fant snart ut at det na var grunnlag for opprettelse av et indremisjonsforbund. Det ble kalt inn til et mote i Bergen 19. oktober 1898. Her motte utsendinger fra ulike
samskipnader og lokalforeninger fra hele Vestlandet, og stiftelsen av Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble enstemmig vedtatt. Etter en lang debatt ble ogsa lover for den nye organisasjonen vedtatt. Det ble dessuten gjort vedtak om arbeidsplan, og om agi ut Sambandet.
Allerede 7. januar 1899 kom forste nummer av organisasjonsbladet. Styret som ble valgt, konstituerte seg med O.K. Grimnes som formann, Andreas Lavik som sekretaer og Tor Fronsdal som kasserer. I utgangspunktet sa Indremisjonsforbundet det som sin hovedoppgave
a sende ut forkynnere med Guds ord til folket.
Etter den tid har det gatt opp og ned i Forbundets historie. Man har fatt oppleve rike vekkelsestider, med mange forkynnere ute pa feltet, og mange steder ble det slik at mennesker tok imot frelseskallet. Andre tider har det vaert langt mellom vekkelsene,
og man har slitt mye med okonomien. Men til na har Forbundet blitt styrt gjennom alle brottsjoene, og har altsa overlevd i over 100 ar.
Andreas Lavik ? utdypning (NBL-artikkel)
Forfatter: Arve Kjell Uthaug
Andreas Lavik, Andreas Johannessen Lavik, fodt 18. august 1854, fodested Eksingedalen i Hosanger (no Vaksdal), Hordaland, dod 18. desember 1918, dodssted Bergen. Lekmannspredikant, politikar og redaktor. Foreldre: Bonde Johannes Andersson Lavik (1823?87)og Kari Andersdotter Kyte (1820?1907). Gift 6.4.1881 med Margrethe Christine Matthiessen (9.3.1860?6.3.1942), dotter til korpslege og gardbrukar Otto Tobias Matthiessen (1815?1900) og Mathilde Claudine Dahl (1823?99). Bror til Johannes Lavik (1856?1929; sja NBL1, bd. 8) og Dore Lavik (1863?1908); farbror til Nils Lavik (1884?1966) og Herbrand Lavik (1901?65); dotterdotters son til Brynjel Andersen Gjerager (1761?1838; sja NBL1, bd. 4).
Andreas Lavik var ein av dei viktigaste leiarane innan den kristelege lekmannsrorsla pa Vestlandet da denne rorsla var sterk og veksande. Han var den drivande krafta bak Det Vestlandske Indremisjonsforbund, vekkingspredikant, stortingspolitikar, frahaldsagitator, gardbrukar, bibelskulestyrar og redaktor.
Heimen i Eksingedalen var prega av gudsfrykt, og mora tala offentleg til oppbygging. Brorne til Andreas tok seg pa ulike matar fram i verda: Eldstemann Andres tok over odelsgarden og sat ein periode pa Stortinget, Johannes starta opp nynorskavisa Gula Tidend, Johan vart sokneprest og Dore teaterleiar og skodespelar. Sjolv nadde Andreas etter lang og hard indre strid fram til ei kristen omvending som 19-aring. Deretter gjekk han nokre manader ved misjonsskulen i Stavanger, men la bort tanken om a verta misjonaer. Seinare reiste han til Kristiania for a studera til prest, men braut raskt av dette studiet og.
Lavik opplevde det som sitt kall a vera lekpreikar, og 1878/87 arbeidde han for Bergens Indremisjon og vann seg ry som ein av dei fremste lekpreikarane i samtida. Bade i Bergen og andre stader folgde det kristeleg vekking med forkynninga hans.
Lavik vart vald til stortingsmann for Moderate Venstre i perioden 1889/91. I hovudstaden vart den unge, uferdige samvitspolitikaren paverka av meir radikale straumdrag og gjekk over til det reine Venstre. I den forste stortingsdebatten om roysterett for kvinner 1890 tala Lavik for a gje kvinnene roysterett. Radikaliseringa og partibytet, ataka fra tidlegare allierte som Lars Oftedal og Vestlandsposten, ei skandalesak om ei uheldig pleierekning etter ein tung sjukdomsperiode ? til saman gjorde dette at Andreas Lavik vart utestengd fra lekmannsrorsla pa Vestlandet etter stortingsperioden. Derimot vart han ikkje stengd ute fra lokalpolitiske verv, og han reiste rundt som agitator for frahaldssaka.
Etter ei forsoning mellom Lavik og lokale indremisjonsleiarar i Kvinnherad, der han budde, fekk han atter ei leiarrolle i den vestlandske indremisjonsrorsla. 1897 var han tilbake i Bergens Indremisjon, og aret etter var han den drivande krafta da Det Vestlandske Indremisjonsforbund vart skipa. Malet med den nye organisasjonen var eit samordna og effektivt arbeid med a formidla evangeliet, ikkje minst gjennom a senda ut predikantar. Trass i mange dome pa godt samarbeid hadde det opp gjennom 1800-talet oftevore eit konfliktfylt forhold mellom lekmannsrorsle og prest, og det er illustrerande at Lavik pa ei av preikeferdene i sin ungdom vart mott av den lokale presten med at ?nu kommer De ikke som en fredens engel, men som en forstyrrelsens?.
Lavik meisla ut ein sjolvstendig profil for det nye indremisjonsforbundet, ikkje underlagd det kyrkjelege embetet og ubunden av det meir embetsvenlege indremisjonsselskapet i Kristiania. Dermed fekk Noreg to parallelle organisasjonar pa dette feltet: Indremisjonsselskapet styrt fra hovudstaden og det markant lagkyrkjelege Indremisjonsforbundet styrt fra Bergen. Lavik var sekretaer for Indremisjonsforbundet og redaktor av bladet Sambaandet fra starten og fram til 1917. Dei to siste ara av livet var han ogstyrar for bibelskulen i Bergen. Han forfatta ei rekkje oppbyggjelege traktatar, hefte og boker. Songane han skreiv, blir knapt sungne lenger.
Hovudsaka for Andreas Lavik var evangeliet og det kristelege lekmannsarbeidet. Samstundes var han samfunnsengasjert, og pa eit vis kombinerte han ei kulturopen haldning med den pietistiske skepsisen mot nedbrytande krefter i kulturen og ?uheldige omgangsformer?, som t.d. dans og kino.
Andreas Lavik vart ein respektert indremisjonsleiar og var medlem av kyrkjekommisjonen av 1908. Kona Margrethe la ned ein stor innsats i heimen, pa garden, i administrative oppgaver og kristeleg arbeid; 1915 vart ho vald som varakvinne til Stortinget. Saman fekk dei 11 born.
|
1854 - 1918 (64 år)
[1]