Ella giftet seg med Selmer, Ernst Westerlund 19 Mar 1919. Ernst (sønn av Selmer, Ludvig Marius og Westerlund, Nina Maria Mathilda) ble født 23 Apr 1890 , Funbo, Uppsala, Sverige; døde 14 Apr 1971, Bærum, Akershus. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Knut S Selmer. Jurist. Foreldre: Professor Ernst Westerlund Selmer (1890-1971) og Ella Sejersted (1895-1968). Gift 21.1.1950 med Ragnhild Elisabeth Schweigaard (18.10.1923-; se Elisabeth Schweigaard Selmer). Grandnevø (brorsønns sønn) av Johan Selmer (1844-1910) og Jens Selmer (1845-1928; se NBL1, bd. 13); fetter av Francis Sejersted (1936-).
Knut S. Selmer var professor ved Universitetet i Oslo 1959-89 og fremstår som en brobygger mellom tradisjon og fornyelse i norsk rettsvitenskap.
Selmer tok examen artium 1944, ble cand.jur. 1949, tok dispasjøreksamen 1954 og fikk sin juridiske doktorgrad 1958 på avhandlingen The Survival of General Average. A Necessity or an Anachronism? 1949-52 var han dommerfullmektig, først i Tromsø, deretter i Fredrikstad, 1953-59 universitetsstipendiat ved UiO, og 1959 ble han professor i forsikringsrett ved Det juridiske fakultet.
Selmer var sentral i arbeidet med å utvikle nye forsikringsvilkår for norsk skipsfart og varetransport, vilkår som senere har øvd stor innflytelse i det internasjonale harmoniseringsarbeidet i regi av FN. Som lærebokforfatter og leder av arbeidet med ny forsikringsavtalelov plasserte han seg som den helt sentrale skikkelse i norsk forsikringsrett.
Sammen med Birger Stuevold Lassen bearbeidet han den innføring i rettsvitenskapen som opprinnelig var skrevet av Ragnar Knoph og som hadde inspirert mange, slik at den ble en moderne oversikt over og innføring i norsk rett og rettskultur. 1970-86 var han bestyrer av Institutt for privatrett og i perioden 1970-73 også dekanus.
Knut Selmer brakte jusen ut av bøkene og inn i de praktiske eksemplenes verden - faktisk for hele det norske folk. Sammen med jusstudenten Karl Glad tok han initiativ til fjernsynsserien Retten er satt, hvor juridiske problemer ble presentert i rettssalens dramaturgi og med studenter som skuespillere. Slik fremstod Selmer som en akademisk jurist med nær kontakt med det praktiske rettsliv, en entusiastisk og engasjert foreleser som spesielt brakte virkeligheten inn i auditoriet, og som villig påtok seg verv og oppgaver ved fakultetet.
Nysgjerrighet og entusiasme er fremtredende egenskaper hos Selmer, samtidig som han har evnen til uredd å stille grunnleggende spørsmål. Da det ble tydelig at informasjonsteknologien ville spille en rolle for rettsvitenskap og jurister, fanget han opp dette feltet. I samarbeid med unge jurister, bl.a. Jon Bing (senere professor i rettsinformatikk) og Trygve Harvold (senere direktør for stiftelsen Lovdata), tok han initiativ til den organiserte forskningen innen dette området.
Sommeren 1970 påtok dette miljøet seg å utrede spørsmål rundt "statlige databanker og personlighetsvern", og fra 1971 ble det organisert i en egen Avdeling for EDB-spørsmål ved Institutt for privatrett. Slik fikk Norge ett av verdens aller første akademiske miljøer innen dette nye faget.
Knut Selmer var helt sentral i arbeidet rundt spørsmål om bruk og behandling av personopplysninger - han var faktisk den som døpte det "personvern". Da Datatilsynet begynte sitt arbeid 1980, var Knut Selmer en naturlig leder av styret. Samtidig støttet han arbeidet med bruk av datamaskinbaserte systemer til hjelp for jurister, spesielt rettslige informasjonssystemer. Da 1981-utgaven av Norges Lover ble lagt om, ble det grunnlaget for stiftelsen Lovdata, som skulle videreutvikle rettslige informasjonssystemer. Knut Selmer var arkitekten for løsningen og den selvskrevne styreleder.
I omtrent 10 år holdt faktisk Avdeling for EDB-spørsmål (fra 1981 Institutt for rettsinformatikk), Datatilsynet og Lovdata til i den samme bygningen på Skillebekk i Oslo - med Knut Selmer som leder for alle de tre nokså forskjellige institusjonene.
I 1980-årene ble det gamle telemonopolet gradvis avviklet, og man fikk private aktører også på dette området. Det ble etablert en egen klagenemnd, Statens teleforvaltningsråd, og igjen var Selmer med på å bringe tradisjonene videre inn i en ny tid.
Knut Selmer er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1961. Han er innehaver av Deltagermedaljen og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993.
Verker
* The Survival of General Average. A Necessity or an Anachronism?, 1958
* Forsikringsrett, 1982
* Forsikringsavtaleloven med forarbeider, 1990
* red. Knophs oversikt over Norges rett (sm.m. B. Stuevold Lassen), 4.-7. utg., 1966-75
Kilder og litteratur
* HEH 1979 og 1994
Portretter m.m.
* Byste (bronse) av Marit Wiklund, 1995; Snter for rettsinformatikk, Det juridiske fakultet, UiO




Knut S. Selmer ble født 7. november 1924 i det som den gang het Aker, men som nå er innlemmet i Oslo. Han døde natten til 26. mars 2009 på Diakonhjemmets sykehus her i Oslo. Jeg har fått æren av med noen få ord å oppsummere hans vitenskapelige og faglige innsats. Det er en vanskelig oppgave, ikke bare fordi hans arbeid er så mangfoldig, men fordi han også var min nærmeste kollega og en nær venn i nesten førti år.

Hans far var Ernst Westerlund Selmer, hans mor Ella Sejersted. Ernst Selmer var en fremstående fonetiker og grunnlegger av eksperimentell fone?tikk i Norge. Alle filologistudenter mellom 1921 og 1960 fikk obligatorisk innføring i fonetikk av ham. Man kan trygt si at Knut Selmer ble født inn i en akademisk tradisjon.

Knut Selmer tok eksamen artium i 1944 og juridisk embetseksamen i 1949, bare fem år senere. I perioden 1949--52 var han dommerfullmektig, først i Tromsø, deretter i Fredrikstad. Det var i denne perioden han møtte Elisabeth Schweigaard. Han fridde til henne med et telegram mens han var i Tromsø, og hun svarte: "Ja." Sønnen Niels Schweigaard har fortalt at faren kvitterte i den knappe form telegrammer dikterte: "Svært glad."

Umiddelbart etter tiden som dommerfullmektig, ble han ansatt som universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo, han var stipendiat fra 1953 - 59, og tidlig i denne perioden, i 1954, tok han dispasjøreksamen. En dispasjør arbeider med oppgjør ved havari i situasjoner hvor det er tap av både skip og last. Det er ofte svært komplisert å beregne tap og fordele tapene på de aktuelle parter. Dispasjøreksamen avholdes bare når det er oppmeldt kandidater -- jeg har fått opplyst at de siste 25 år er bare to dispasjører godkjent i Norge.

Dette angir retningen for Knut Selmers tidlige forskningsarbeid. Han fikk sin juridiske doktorgrad på arbeidet The Survival of the General Aver?age: A Necessity or an Anachronism? i 1958. Begrepet "general average" angir i sjøretten problemer rundt et felleshavari, dvs. hvor langt man anser sikredes utgifter for å unngå et skadetilfelle skal dekkes av forsikringen på linje med en skade. Reglene har røtter i oldtiden, som lex Rhodia de iactu, og ble innarbeidet i de internasjonale York-Antwerpen-reglene i 1877. Som man forstår av avhandlingens tittel, reiste Selmer spørsmål om berettigelsen av de tradisjonelle prinsippene, og dette er -- så vidt jeg forstår -- et spørsmål som fremdeles diskuteres.

Etter perioden som universitetsstipendiat ble Knut Selmer i 1959 professor i forsikringsrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han ble sentral i arbeidet med å utvikle nye forsikringsvilkår for norsk skipsfart og varetransport, og disse vilkårene har senere hatt innflytelse på det internasjonale harmoniseringsarbeidet i regi av FN. Han skrev en grunnleggende lærebok med det selvfølgelige navnet Forsikringsrett i 1982, og han ledet arbeidet frem mot lov om forsikringsavtaler fra 1989, og diskuterte denne i Forsikringsavtaleloven med forarbeider fra 1990.

Men Knut Selmers interesser var ikke begrenset til forsikringsrett. Han hadde også stor interesse for erstatningsrett. Fra 1962 -1977 var han styreleder i Universitetsforlaget, med Tønnes Andenæs som direktør. Det er blitt meg fortalt at da Tønnes Andenæs omkom i den tragiske togulykken ved Tretten 22. februar 1975, ga det støtet til at Knut Selmer tok opp spørsmål knyttet til erstatning ved personskade, og hans bidrag var betydelige. Naturligvis er forsikring også relatert til trygdeordninger, og han var også opptatt av denne grenseflaten.

Et viktig bidrag til norsk rettskultur er Ragnar Knophs Oversikt over Norges rett. Knoph var en av de fremste i norsk rettsvitenskap, han forente "vitenskapsmannens tankeklarhet og kunstnerens form".(1) Denne oversikten ble utgitt i tre utgaver frem til 1949. Da det ble aktuelt på ny å utgi en omarbeidet utgave av denne oversikten, tok Knut Selmer sammen med Birger Stuevold Lassen på seg oppgaven om å organisere en stor dugnad der kolleger gikk sammen om å lage en sammenhengende og helhetlig fremstilling, hvor redaktørene koordinerte og bearbeidet bidragene. Den fjerde utgaven ble resultatet av dette prosjektet og kom i 1965. Det sier noe om hvor vellykket dette krafttaket har vært at den trettende utgaven kom i 2009, nå med Kåre Lilleholt som redaktør.
(1): Birger Stuevold Lassen og Knut S. Selmer i forordet til fjerde utgave (Universitetsforlaget, Oslo 1965).

Knut Selmer brakte jusen .ut av bøkene og inn i de praktiske eksemnå med Kåre Lilleholt som redaktør. Knut Selmer brakte jusen ut av bøkene og inn i de praktiske eksemplenes verden -- faktisk for hele det norske folk, Sammen med den juridiske studenten Knut Glad tok han initiativ til fjernsynsserien Retten er satt i 1960, hvor juridiske problemer ble presentert i rettssalens dramaturgi og med studenter som skuespillere.
???
Vi kan merke oss Knut Selmers evne til samtidig å være tradisjonsbærer og fornyer. Det demonstrerte han i sitt forsikringsrettslige arbeid, hvor de tradisjonelle reglene ble tatt opp og fornyet, og i sitt arbeid med Knophs oversikt. Han viser også sin sans for samarbeid og organisering av arbeid i prosjekt. Et forhold som ennå ikke er fremhevet, men som ligger skjult nett?opp i dispasjørens behov for innsyn i de faktiske forhold rundt et havari, er interessen for teknologi - og den skal jeg få komme tilbake til.

Men først kan det nevnes at Knut Selmer også nedla et stort arbeid for fellesskapet i ulike verv for Det juridiske fakultet. I perioden 1970--86, altså i seksten år, var han bestyrer for Institutt for privatrett, og i perioden 1970--73 var han også dekanus. Han fikk disse vervene umiddelbart etter at hans hustru, Elisabeth Schweigaard Selmer, avsluttet sine fem år som Norges første kvinnelige justisminister i Per Bortens regjering for å bli utnevnt til høyesterettsdommer. Det bør nevnes at også Knut Selmer var rettspolitisk aktiv på andre områder enn dem vi har nevnt, han argumenterte aktivt for lovfestingen av kvinners rett til selvbestemt abort og for likestillingsloven. Paret var altså svært sentralt i norsk rettsliv og i samfunnet, og deres samliv og samarbeid var sterkt og nært. Elisabeth Schweigaard Selmer gikk bort bare snaue tre måneder etter Knut Selmers død.

Datamaskiner hadde vakt Knut Selmers interesse, og i 1969 deltok han sammen med Birger Stuevold Lassen på et innføringsseminar i programmeringsspråket Fortran med det formål å forstå nærmere datamaskinens muligheter. Nysgjerrighet og entusiasme var fremtredende interesser hos Knut Selmer, og da kurset ikke ga det ønskede resultat, valgte han en annen strategi som var typisk for ham, han vendte seg til unge kolleger og organiserte virksomheten. I dette tilfellet valgte han en nytilsatt kandidat som redskap, og jeg er ham dypt takknemlig for at valget falt på meg. I januar 1970 satte han meg til å lese et obskurt, amerikansk tidsskrift som kalte seg Law and Computer Technology, utgitt av en institusjon som noe pompøst kalte seg World Peace through Law Center. Men tre måneder senere, 16. mars 1970, kunne vi organisere det første seminar om rettsinformatikk i Norge, og det ble starten på den institusjon som i dag heter Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, og det omfattende miljøet som er vokst opp rundt dette.

Sommeren 1970 fikk Knut Selmer en henvendelse fra Rådet for databehandling i staten om å organisere en utredning av det som ble kalt "Statlige databanker og personlighetsvern", som resulterte i den første utredningen av personvern i Norge, Erik Samulsens bok med samme navn (Universitetsforlaget 1973). Fra 1971 organiserte han arbeidet innenfor en egen Avdeling for edb-spørsmål med seg selv som bestyrer, og utvidet arbeidet med flere prosjekt. Samtidig ble det nedsatt offentlige utvalg for å utrede spørsmålet om personvern både innen privat og offentlig sektor. Internasjonalt fikk også spørsmålet stor aktualitet. I den intense perioden med nasjonal og internasjonal utredning av personvernspørsmål som pågikk frem til den norske loven av 1978 og de internasjonale instrumentene vedtatt av Europarådet og OECD 1980--81, var Knut Selmer en sentral bidragsyter. Faktisk var det han som formulerte selve termen "personvern", han fortalte at mens han syklet til et foredrag, smakte på det alderdommelige ordet "personlighetsvern", og i foredraget spyttet han det ut som "personvern" - og det ordet ble betegnelsen på et nytt rettsområde som i dag er omfattende.

Den norske lov om personregister av 1978 etablerte et Datatilsyn, og da det begynte sitt arbeid i 1980, var det helt naturlig at Knut Selmer i kraft av sin innsikt og autoritet, ble styrets leder. Sammen med den første direktøren, Helge Seip, formet styrets diskusjoner den norske personvernpolitikken.

Men Knut Selmers nysgjerrighet var også knyttet til informasjonsteknologiens mulige fordeler for jurister. I 1979 ble det klart at den norske lovsamlingen ikke lenger kunne settes på grunnlag av den stående blysatsen, som var blitt korrigert og ombrukket i mange utgaver, den var rett og slett nedslitt. Avdeling for edb-spørsmål utredet alternativ, og på det grunnlag etablerte Lovsamlingsfondet sitt datakontor i 1979. Som leder for dette lirket Knut Selmer inn en annen av de unge forskerne som hadde vært knyttet til Avdelingen, Trygve Harvold. Konverteringen til et datamaskinbasert system ble vellykket gjennomført, 1981-utgaven av lovsamlingen trykket - og Lovsamlingsfondets datakontor ble, i samarbeid med Justisdepartementet, konvertert til stiftelsen Lovdata. Knut Selmer var arkitekten for organiseringen, som bygget på et styre med representanter fra dømmende, utøvende og lovgivende makter. Og naturligvis ble han selv valgt til leder av styret. Lovdata har vært en meget vellykket virksomhet, bl.a. på grunn av den organisasjonsmessige konstruksjonen, og ledes for øvrig fremdeles av Trygve Harvold.

Nå hadde man tre rettsinformatiske institusjoner - Avdeling for edb-spørsmål, Datatilsynet og Lovdata, alle med Knut Selmer i spissen. Heldigvis flyttet omkring 1980 Universitetsforlaget - som Knut Selmer hadde sterke bånd til -- ut av den store, treetasjes villaen på Skillebekk hvor de hadde holdt til. Hit flyttet de tre institusjonene, en universitetsavdeling, et forvaltningsorgan og en næringsdrivende stiftelse - Knut Selmer samlet på en måte alle i sitt hus. Dette må være en enestående situasjon, og de omtrent ti årene dette samlivet varte, forklarer hvorfor det rettsinformatiske miljø i Norge er så sterkt, også i internasjonal sammenheng.

Knut Selmer skulle få nye oppdrag. I løpet av 1980-årene ble det gamle telemonopolet gradvis avviklet, og man fikk private aktører også på dette området. Det ble etablert en egen klagenemnd, Statens teleforvaltningsråd, og igjen var Knut Selmer med på å bringe tradisjonene videre i møte med en ny tids utfordringer.

Knut Selmer gikk av som professor i 1989, men bidro ennå i mange år til det akademiske liv -- ikke minst var han sjenerøs i å bruke tid på studenter, han lyttet til dem og delte erfaringer med dem. Når jeg minnes ham, husker jeg kanskje først og fremst hans enestående evne og vilje til å stille nye spørsmål, han lærte meg den viktige forskjellen mellom hva som er elementært, og hva som er grunnleggende. Han var aldri redd for å reise nye spørsmål, aldri redd for sin egen nysgjerrighet og viste oss med sitt eksempel at en forsvarsposisjon sjelden gir utsikt over nye forskningsområder.

Knut Selmer var medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi fra 1961. Han innehadde Deltakermedaljen, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993.

Familie/Ektefelle/partner: Schweigaard, Ragnhild Elisabeth. Ragnhild ble født 18 Okt 1923 , Oslo; døde 2009. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ernst S. Selmer ble født 20. februar 1920 som første barn av (senere) professor Ernst Westerlund Selmer, som også var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og fru Ella Selmer. Familien Selmer kom til Norge fra Schleswig-Holstein tidlig på 1700-tallet og den har satt mange spor etter seg her. Dens best kjente medlem er nok Selmers oldefars fetter, Christian August Selmer, statsminister i 1884.
Noen få ord om Selmers foreldre kan være på sin plass for å kaste lys over hans energiske natur. Ikke alle vet at filologenes beryktede 12-timers eksamen skyldtes Ernst W., som en gang satt i over 20 timer, så man fant å måtte innføre en grense. Ella Selmer var aktiv i foreldrearbeidet ved Stabekk gymnas der Ernst og hans to brødre, Knut (også akademimedlem) og Nicolay gikk. Hun var senere drivkraften bak oppføringen av en nietasjes boligblokk på Kringsjå for universitetspensjonister.
Selmers matematiske talent kom frem allerede i skoletiden. I 1937 fikk han en pris på skolen, og han var også bidragsyter til Tall og Tanker, et eget matematikkblad ved Stabekk gymnas. I 1938 vant han Kronprins Olavs matematikkpris for gymnasiaster. Da ble også broren Nicolay premiert, så hadde ikke han omkommet i 1943, under trening til bombeflyger, hadde familien kanskje hatt to matematikere. Ernst viste også en sportslig side som fremragende kulestøter og diskoskaster i intergymnasiale konkurranser, også i nordisk sammenheng.
Selmers studietid startet på en spesiell måte. Samtidig som han studerte mekanikk, fysikk og kjemi, arbeidet han med matematikken. I 1942 og - 43 publiserte han i alt hele 8 artikler om primtall. I hovedoppgaven fra 1945, som bygger på disse, nevner han at arbeidet med oppgaven omfattet 6 -700 timers regnearbeid; dette var et forvarsel.
Fortsettelsen ble også spesiell. I 1943 stengte tyskerne Universitetet og arresterte alle studenter de fikk tak i. Selmer flyktet til Sverige og i 1944 ble han sendt videre til England, der han "ankom sammen med de første V1-bombene", som han sa. Hans tekniske talent var blitt oppdaget i Sverige, så ved siden av det mer matematisk betonte arbeid med koder som han hadde begynt med allerede der, fikk han nå det fullstendige tekniske ansvar for alle norske militære og sivile siffermaskiner i London.
I 1945 kunne han så fullføre cand.real.-studiet, med den strålende hovedkarakter 1.15. Han kunne også gifte seg med sin Signe Randi Johanne (bedre kjent som Lillemor) Faanes som hadde ventet på ham hjemme. Hun ble hans gode støtte gjennom hele livet og hans store innsats på mange felt hadde nok ikke vært mulig uten henne.
I 1946 ble han så universitetslektor i Oslo, og hans store pedagogiske evner kom straks frem (jeg har hørt at han skal ha vært Pedagogisk Seminars beste student i praktisk lærerdyktighet). Gjennom alle år holdt han meget gode forelesninger, rikt illustrert med konkrete eksempler, og det på alle nivåer. I 1948 ga han ut en lærebok i differensial- og integralregning som ble en langvarig suksess. Den var preget av hans praktiske sans og var meget velegnet for studenter som trengte visse kunnskaper uten å gå for mye inn på den teoretiske bakgrunn.
Selmer kom nå i gang med matematisk forskning for alvor. I 1951 forelå hans store doktoravhandling om Diofantiske ligninger av typen ax3 + by3 + cz3 = 0. Her er a, b, c gitte hele tall og man spør etter løsninger (x, y, z) i hele tall (den trivielle løsningen x = y = z = 0 teller ikke). Han løste mange ligninger og viste at mange andre ikke hadde løsninger. Tilfellet a = 3, b = 4, c = 5 er spesielt interessant. Den tilsvarende ligning har ingen løsning på tross av at den består visse tester. Dette viser at det såkalte Hasse-Minkowski-prinsippet, som gjelder for andregradsligninger, ikke gjelder for tredjegradsligninger. Eksempelet vil for alltid knytte Selmers navn til trippelet 3, 4, 5, liksom Pythagoras' er knyttet til det samme trippelet.
Vårsemesteret 1949 tilbrakte Selmer i Cambridge, der han ble kjent med den senere så berømte tallteoretiker J.W.S. Cassels. Dette var nyttig for dem begge, for Cassels kunne benytte seg av Selmers omfattende regninger, og kunne dessuten gå videre med teorien. Han oppdaget også en gruppe som var implisitt i Selmers resultater og døpte den Selmergruppen. Tidligere hadde de store norske matematikere Abel, Sylow og Lie fått grupper oppkalt etter seg, så dette føltes nok bra!
Det neste utenlandsoppholdet i Princeton og Los Angeles i 1951--52 ble av særlig stor betydning for Selmer. Nå kunne han bruke elektroniske datamaskiner, det revolusjonerende nye verktøyet, til å videreføre sine regninger fra doktoravhandlingen. Hans kombinasjon av praktisk og teoretisk talent kom her til sin rett: Han fortalte senere stolt at han var den første som hadde skrevet et program for datamaskinen i Princeton som virket ved første forsøk. Det bør også nevnes at han på denne tiden faktisk konstruerte, alene, en datamaskin som under navnet Burroughs 205 var den eneste alvorlige konkurrent til IBM 650 i slutten av 50-årene.
For øvrig må det ha vært et eventyr for en ung universitetslektor å komme til Princeton og treffe, og omgåes, folk som von Neumann, Einstein, Oppenheimer og vår egen stjerne Atle Selberg.
I 1956 studerte Selmer polynomer av formen xn « x « 1 med henblikk på faktorisering i polynomer med heltallige koeffisienter. Dette stoffet ble videreutviklet av Wihelm Ljunggren og en rekke av hans studenter, og dessuten av den kjente polske matematiker A. Schinzel. Polynomene har nylig fått navnet Selmerpolynomer.
I 1957 ble Selmer professor ved Universitetet i Bergen, der han ble til pensjonering i 1990. Her ble han en ressursperson. Ikke bare la han et kjempearbeid ned i å utvikle undervisningen i ren matematikk, han var også hovedarkitekten for det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultets studieplan av 1959. I årene 1960--68 var han prodekanus og dekanus ved fakultetet, bare avbrutt av et friår i Cambridge i 1964--65.
I Cambridge gikk han inn på et annet matematisk område: lineær rekursjon og periodiske følger. Dette hadde sammenheng med hans arbeid med koder under krigen. Det hadde han, ukjent for de aller fleste, fortsatt med etterpå. Han hadde nær kontakt med etterretningstjenester både i og utenfor NATO, og han utarbeidet bl.a. koder som ble brukt av hele NATO. Den interessante matematikken han kom borti her, ga grunnlag for en rekke hovedoppgaver, bl.a. for Dan Laksov og Tor Helleseth, begge nå akademimedlemmer. Helleseth er nå leder av Selmersenteret ved UiB. Det ble opprettet i 2003, men røttene går altså over 60 år tilbake.
På tross av sine mange gjøremål var Selmer en meget grundig og inspirerende hovedfagsveileder. Av og til forsket han i parallell med studenten (uten at denne tapte kreditt) og en student fortalte at han tidvis satt oppe om natten for å kunne komme først frem til et resultat og slik slå veileder.
Selmers forhold til datamaskiner var mangesidig. I 1968 sørget han for at vårt institutt fikk en amanuensis som skulle utføre beregninger på datamaskin for de rene matematikerne (i stedet for å undervise). Denne amanuensisen ble til stor nytte, ikke bare for Selmer og hans gruppe, men også for oss andre; selv hadde jeg virkelig avgjørende nytte av den ved flere anledninger. Ved UiB var Selmer en sentral person for innføring av undervisning i og bruk av EDB. På det nasjonale plan var han bl.a. i mange år medlem av Statens råd for databehandling, og styremedlem i Norsk Regnesentral. Han var også involvert i saker av stor samfunnsmessig betydning: Innføring av personnumre, der han kunne bruke sin spesielle matematiske innsikt, og spørsmålet om undervisning i universitetsfag ved distriktshøyskolene. I sistnevnte sak fikk Selmerkomiteens innstilling (1972) sterk innflytelse på den videre utvikling. Alt dette, sammen med hans vitenskapelige innsats medførte at han ble St. Olavsridder av 1. klasse i 1983. Før det var han allerede medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og av Videnskabsselskabet i Trondheim.
Fra midt på 70-tallet fikk Selmer så anledning til å konsentrere seg om faget for fullt igjen, nå på enda et nytt felt: kombinatorisk additiv tallteori. Litt frivolt kan man si at det her dreier seg om visse problemer som oppstår f.eks. når man skal veksle pengebeløp i mynter av gitte verdier. Samarbeidet med studenter og instituttansatte, og med Gerd Hofmeister i Mainz, gjorde at Mainz og Bergen i en årrekke var de ledende sentre på dette spesialfeltet. Selmer var selv stolt av at han etter fylte seksti hadde skrevet "to doktorgrader". Problemene på dette feltet kan virke ganske enkle, men er det slett ikke. De ligger dessuten meget godt til rette for bruk av datamaskiner, noe som kan ha påvirket Selmers valg.
På den matematiske siden bør det også nevnes at Selmer var meget sterkt involvert da Norsk Matematikkråd ble dannet i 1971, og at han tok initiativet til det første Nordiske Kombinatorikkmøte i 1981. Begge prosjekter har vist seg viktige og levedyktige.
Alt dette ville ha vært en stor nok innsats for de fleste. Men ikke for Selmer: I 25 år, fra 1954 til 1978, var han redaksjonssekretær for det halvt populærvitenskapelige Nordisk Matematisk Tidskrift. Her gjorde han alt, fra nitid korrekturlesing til forfatterhjelp. Da han fikk avløsning i 1979, var det en gruppe av 8 matematikere i Kristiansand som delte jobben mellom seg. Dette arbeidet ga ham mange venner og kjente i Norden, og var nok delvis en stimulans i perioder med mindre matematisk aktivitet ellers.
Vi kolleger kunne aldri merke at Selmer hadde det for travelt eller var stresset. Han hadde et jevnt godt humør, en fin humoristisk sans og et nøkternt, men behagelig vesen. Gjennom sin allsidige virksomhet kom han jo i kontakt med et utall mennesker utenfor instituttet, men jeg har aldri hørt et ufordelaktig ord om ham. Det ble et følbart savn da Selmers dro til Ski som pensjonister i 1990. Men vi forsto godt at de ville komme nærmere til landstedet i Hvitsten og sitt eneste barn, mikrobiologen Johanne-Sophie Selmer ved Karlstads Universitet. Selmer prioriterte hjemmet og familien høyt; som ung mann gjorde det et sterkt inntrykk på meg da han ikke ville bryte en avtale med datteren til fordel for et møte med Fieldsmedaljevinneren Alan Baker. Arbeidet var hans liv, men han hadde âen hobby, hagearbeid, utført med karakteristisk iver og flid, så det forekom at botanikeren Knut Fægri la ekskursjoner til Selmers hage.
Pensjonistårene på Ski ble gode for Selmers. En matematisk begivenhet gledet dem spesielt. I 1994 beviste englenderen Andrew Wiles den såkalte Fermats siste sats om visse Diofantiske ligninger. Dette kan kanskje regnes som den største matematiske begivenhet i det tyvende århundre. I dette beviset spilte Selmergruppen en viktig rolle, og det var selvsagt både interessant og hyggelig for Selmers å få delta ved utdelingen av Rolf Schock-prisen til Wiles i Stockholm.
Selmer var i god fysisk og mental form helt til han ble rammet av et slag høsten 2004. Etter det ble han aldri den samme, men han beholdt sitt gode humør, så det var alltid en glede å besøke ham. Den 8. november 2006 sovnet han stille inn. Den 16. februar 2007 ble det avholdt et minneseminar over ham på vårt institutt. Det var vel kanskje først da at omfanget av, og allsidigheten i, hans innsats for faget, universitetet og samfunnet gikk opp for oss for fullt. Jeg lyser i takknemlighet fred over hans minne.

Familie/Ektefelle/partner: Faanes, Signe Randi Johanne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]