| Notater |
Knut S Selmer. Jurist. Foreldre: Professor Ernst Westerlund Selmer (1890-1971) og Ella Sejersted (1895-1968). Gift 21.1.1950 med Ragnhild Elisabeth Schweigaard (18.10.1923-; se Elisabeth Schweigaard Selmer). Grandnevø (brorsønns sønn) av Johan Selmer (1844-1910) og Jens Selmer (1845-1928; se NBL1, bd. 13); fetter av Francis Sejersted (1936-).
Knut S. Selmer var professor ved Universitetet i Oslo 1959-89 og fremstår som en brobygger mellom tradisjon og fornyelse i norsk rettsvitenskap.
Selmer tok examen artium 1944, ble cand.jur. 1949, tok dispasjøreksamen 1954 og fikk sin juridiske doktorgrad 1958 på avhandlingen The Survival of General Average. A Necessity or an Anachronism? 1949-52 var han dommerfullmektig, først i Tromsø, deretter i Fredrikstad, 1953-59 universitetsstipendiat ved UiO, og 1959 ble han professor i forsikringsrett ved Det juridiske fakultet.
Selmer var sentral i arbeidet med å utvikle nye forsikringsvilkår for norsk skipsfart og varetransport, vilkår som senere har øvd stor innflytelse i det internasjonale harmoniseringsarbeidet i regi av FN. Som lærebokforfatter og leder av arbeidet med ny forsikringsavtalelov plasserte han seg som den helt sentrale skikkelse i norsk forsikringsrett.
Sammen med Birger Stuevold Lassen bearbeidet han den innføring i rettsvitenskapen som opprinnelig var skrevet av Ragnar Knoph og som hadde inspirert mange, slik at den ble en moderne oversikt over og innføring i norsk rett og rettskultur. 1970-86 var han bestyrer av Institutt for privatrett og i perioden 1970-73 også dekanus.
Knut Selmer brakte jusen ut av bøkene og inn i de praktiske eksemplenes verden - faktisk for hele det norske folk. Sammen med jusstudenten Karl Glad tok han initiativ til fjernsynsserien Retten er satt, hvor juridiske problemer ble presentert i rettssalens dramaturgi og med studenter som skuespillere. Slik fremstod Selmer som en akademisk jurist med nær kontakt med det praktiske rettsliv, en entusiastisk og engasjert foreleser som spesielt brakte virkeligheten inn i auditoriet, og som villig påtok seg verv og oppgaver ved fakultetet.
Nysgjerrighet og entusiasme er fremtredende egenskaper hos Selmer, samtidig som han har evnen til uredd å stille grunnleggende spørsmål. Da det ble tydelig at informasjonsteknologien ville spille en rolle for rettsvitenskap og jurister, fanget han opp dette feltet. I samarbeid med unge jurister, bl.a. Jon Bing (senere professor i rettsinformatikk) og Trygve Harvold (senere direktør for stiftelsen Lovdata), tok han initiativ til den organiserte forskningen innen dette området.
Sommeren 1970 påtok dette miljøet seg å utrede spørsmål rundt "statlige databanker og personlighetsvern", og fra 1971 ble det organisert i en egen Avdeling for EDB-spørsmål ved Institutt for privatrett. Slik fikk Norge ett av verdens aller første akademiske miljøer innen dette nye faget.
Knut Selmer var helt sentral i arbeidet rundt spørsmål om bruk og behandling av personopplysninger - han var faktisk den som døpte det "personvern". Da Datatilsynet begynte sitt arbeid 1980, var Knut Selmer en naturlig leder av styret. Samtidig støttet han arbeidet med bruk av datamaskinbaserte systemer til hjelp for jurister, spesielt rettslige informasjonssystemer. Da 1981-utgaven av Norges Lover ble lagt om, ble det grunnlaget for stiftelsen Lovdata, som skulle videreutvikle rettslige informasjonssystemer. Knut Selmer var arkitekten for løsningen og den selvskrevne styreleder.
I omtrent 10 år holdt faktisk Avdeling for EDB-spørsmål (fra 1981 Institutt for rettsinformatikk), Datatilsynet og Lovdata til i den samme bygningen på Skillebekk i Oslo - med Knut Selmer som leder for alle de tre nokså forskjellige institusjonene.
I 1980-årene ble det gamle telemonopolet gradvis avviklet, og man fikk private aktører også på dette området. Det ble etablert en egen klagenemnd, Statens teleforvaltningsråd, og igjen var Selmer med på å bringe tradisjonene videre inn i en ny tid.
Knut Selmer er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1961. Han er innehaver av Deltagermedaljen og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993.
Verker
* The Survival of General Average. A Necessity or an Anachronism?, 1958
* Forsikringsrett, 1982
* Forsikringsavtaleloven med forarbeider, 1990
* red. Knophs oversikt over Norges rett (sm.m. B. Stuevold Lassen), 4.-7. utg., 1966-75
Kilder og litteratur
* HEH 1979 og 1994
Portretter m.m.
* Byste (bronse) av Marit Wiklund, 1995; Snter for rettsinformatikk, Det juridiske fakultet, UiO
Knut S. Selmer ble født 7. november 1924 i det som den gang het Aker, men som nå er innlemmet i Oslo. Han døde natten til 26. mars 2009 på Diakonhjemmets sykehus her i Oslo. Jeg har fått æren av med noen få ord å oppsummere hans vitenskapelige og faglige innsats. Det er en vanskelig oppgave, ikke bare fordi hans arbeid er så mangfoldig, men fordi han også var min nærmeste kollega og en nær venn i nesten førti år.
Hans far var Ernst Westerlund Selmer, hans mor Ella Sejersted. Ernst Selmer var en fremstående fonetiker og grunnlegger av eksperimentell fone?tikk i Norge. Alle filologistudenter mellom 1921 og 1960 fikk obligatorisk innføring i fonetikk av ham. Man kan trygt si at Knut Selmer ble født inn i en akademisk tradisjon.
Knut Selmer tok eksamen artium i 1944 og juridisk embetseksamen i 1949, bare fem år senere. I perioden 1949--52 var han dommerfullmektig, først i Tromsø, deretter i Fredrikstad. Det var i denne perioden han møtte Elisabeth Schweigaard. Han fridde til henne med et telegram mens han var i Tromsø, og hun svarte: "Ja." Sønnen Niels Schweigaard har fortalt at faren kvitterte i den knappe form telegrammer dikterte: "Svært glad."
Umiddelbart etter tiden som dommerfullmektig, ble han ansatt som universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo, han var stipendiat fra 1953 - 59, og tidlig i denne perioden, i 1954, tok han dispasjøreksamen. En dispasjør arbeider med oppgjør ved havari i situasjoner hvor det er tap av både skip og last. Det er ofte svært komplisert å beregne tap og fordele tapene på de aktuelle parter. Dispasjøreksamen avholdes bare når det er oppmeldt kandidater -- jeg har fått opplyst at de siste 25 år er bare to dispasjører godkjent i Norge.
Dette angir retningen for Knut Selmers tidlige forskningsarbeid. Han fikk sin juridiske doktorgrad på arbeidet The Survival of the General Aver?age: A Necessity or an Anachronism? i 1958. Begrepet "general average" angir i sjøretten problemer rundt et felleshavari, dvs. hvor langt man anser sikredes utgifter for å unngå et skadetilfelle skal dekkes av forsikringen på linje med en skade. Reglene har røtter i oldtiden, som lex Rhodia de iactu, og ble innarbeidet i de internasjonale York-Antwerpen-reglene i 1877. Som man forstår av avhandlingens tittel, reiste Selmer spørsmål om berettigelsen av de tradisjonelle prinsippene, og dette er -- så vidt jeg forstår -- et spørsmål som fremdeles diskuteres.
Etter perioden som universitetsstipendiat ble Knut Selmer i 1959 professor i forsikringsrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han ble sentral i arbeidet med å utvikle nye forsikringsvilkår for norsk skipsfart og varetransport, og disse vilkårene har senere hatt innflytelse på det internasjonale harmoniseringsarbeidet i regi av FN. Han skrev en grunnleggende lærebok med det selvfølgelige navnet Forsikringsrett i 1982, og han ledet arbeidet frem mot lov om forsikringsavtaler fra 1989, og diskuterte denne i Forsikringsavtaleloven med forarbeider fra 1990.
Men Knut Selmers interesser var ikke begrenset til forsikringsrett. Han hadde også stor interesse for erstatningsrett. Fra 1962 -1977 var han styreleder i Universitetsforlaget, med Tønnes Andenæs som direktør. Det er blitt meg fortalt at da Tønnes Andenæs omkom i den tragiske togulykken ved Tretten 22. februar 1975, ga det støtet til at Knut Selmer tok opp spørsmål knyttet til erstatning ved personskade, og hans bidrag var betydelige. Naturligvis er forsikring også relatert til trygdeordninger, og han var også opptatt av denne grenseflaten.
Et viktig bidrag til norsk rettskultur er Ragnar Knophs Oversikt over Norges rett. Knoph var en av de fremste i norsk rettsvitenskap, han forente "vitenskapsmannens tankeklarhet og kunstnerens form".(1) Denne oversikten ble utgitt i tre utgaver frem til 1949. Da det ble aktuelt på ny å utgi en omarbeidet utgave av denne oversikten, tok Knut Selmer sammen med Birger Stuevold Lassen på seg oppgaven om å organisere en stor dugnad der kolleger gikk sammen om å lage en sammenhengende og helhetlig fremstilling, hvor redaktørene koordinerte og bearbeidet bidragene. Den fjerde utgaven ble resultatet av dette prosjektet og kom i 1965. Det sier noe om hvor vellykket dette krafttaket har vært at den trettende utgaven kom i 2009, nå med Kåre Lilleholt som redaktør.
(1): Birger Stuevold Lassen og Knut S. Selmer i forordet til fjerde utgave (Universitetsforlaget, Oslo 1965).
Knut Selmer brakte jusen .ut av bøkene og inn i de praktiske eksemnå med Kåre Lilleholt som redaktør. Knut Selmer brakte jusen ut av bøkene og inn i de praktiske eksemplenes verden -- faktisk for hele det norske folk, Sammen med den juridiske studenten Knut Glad tok han initiativ til fjernsynsserien Retten er satt i 1960, hvor juridiske problemer ble presentert i rettssalens dramaturgi og med studenter som skuespillere.
???
Vi kan merke oss Knut Selmers evne til samtidig å være tradisjonsbærer og fornyer. Det demonstrerte han i sitt forsikringsrettslige arbeid, hvor de tradisjonelle reglene ble tatt opp og fornyet, og i sitt arbeid med Knophs oversikt. Han viser også sin sans for samarbeid og organisering av arbeid i prosjekt. Et forhold som ennå ikke er fremhevet, men som ligger skjult nett?opp i dispasjørens behov for innsyn i de faktiske forhold rundt et havari, er interessen for teknologi - og den skal jeg få komme tilbake til.
Men først kan det nevnes at Knut Selmer også nedla et stort arbeid for fellesskapet i ulike verv for Det juridiske fakultet. I perioden 1970--86, altså i seksten år, var han bestyrer for Institutt for privatrett, og i perioden 1970--73 var han også dekanus. Han fikk disse vervene umiddelbart etter at hans hustru, Elisabeth Schweigaard Selmer, avsluttet sine fem år som Norges første kvinnelige justisminister i Per Bortens regjering for å bli utnevnt til høyesterettsdommer. Det bør nevnes at også Knut Selmer var rettspolitisk aktiv på andre områder enn dem vi har nevnt, han argumenterte aktivt for lovfestingen av kvinners rett til selvbestemt abort og for likestillingsloven. Paret var altså svært sentralt i norsk rettsliv og i samfunnet, og deres samliv og samarbeid var sterkt og nært. Elisabeth Schweigaard Selmer gikk bort bare snaue tre måneder etter Knut Selmers død.
Datamaskiner hadde vakt Knut Selmers interesse, og i 1969 deltok han sammen med Birger Stuevold Lassen på et innføringsseminar i programmeringsspråket Fortran med det formål å forstå nærmere datamaskinens muligheter. Nysgjerrighet og entusiasme var fremtredende interesser hos Knut Selmer, og da kurset ikke ga det ønskede resultat, valgte han en annen strategi som var typisk for ham, han vendte seg til unge kolleger og organiserte virksomheten. I dette tilfellet valgte han en nytilsatt kandidat som redskap, og jeg er ham dypt takknemlig for at valget falt på meg. I januar 1970 satte han meg til å lese et obskurt, amerikansk tidsskrift som kalte seg Law and Computer Technology, utgitt av en institusjon som noe pompøst kalte seg World Peace through Law Center. Men tre måneder senere, 16. mars 1970, kunne vi organisere det første seminar om rettsinformatikk i Norge, og det ble starten på den institusjon som i dag heter Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, og det omfattende miljøet som er vokst opp rundt dette.
Sommeren 1970 fikk Knut Selmer en henvendelse fra Rådet for databehandling i staten om å organisere en utredning av det som ble kalt "Statlige databanker og personlighetsvern", som resulterte i den første utredningen av personvern i Norge, Erik Samulsens bok med samme navn (Universitetsforlaget 1973). Fra 1971 organiserte han arbeidet innenfor en egen Avdeling for edb-spørsmål med seg selv som bestyrer, og utvidet arbeidet med flere prosjekt. Samtidig ble det nedsatt offentlige utvalg for å utrede spørsmålet om personvern både innen privat og offentlig sektor. Internasjonalt fikk også spørsmålet stor aktualitet. I den intense perioden med nasjonal og internasjonal utredning av personvernspørsmål som pågikk frem til den norske loven av 1978 og de internasjonale instrumentene vedtatt av Europarådet og OECD 1980--81, var Knut Selmer en sentral bidragsyter. Faktisk var det han som formulerte selve termen "personvern", han fortalte at mens han syklet til et foredrag, smakte på det alderdommelige ordet "personlighetsvern", og i foredraget spyttet han det ut som "personvern" - og det ordet ble betegnelsen på et nytt rettsområde som i dag er omfattende.
Den norske lov om personregister av 1978 etablerte et Datatilsyn, og da det begynte sitt arbeid i 1980, var det helt naturlig at Knut Selmer i kraft av sin innsikt og autoritet, ble styrets leder. Sammen med den første direktøren, Helge Seip, formet styrets diskusjoner den norske personvernpolitikken.
Men Knut Selmers nysgjerrighet var også knyttet til informasjonsteknologiens mulige fordeler for jurister. I 1979 ble det klart at den norske lovsamlingen ikke lenger kunne settes på grunnlag av den stående blysatsen, som var blitt korrigert og ombrukket i mange utgaver, den var rett og slett nedslitt. Avdeling for edb-spørsmål utredet alternativ, og på det grunnlag etablerte Lovsamlingsfondet sitt datakontor i 1979. Som leder for dette lirket Knut Selmer inn en annen av de unge forskerne som hadde vært knyttet til Avdelingen, Trygve Harvold. Konverteringen til et datamaskinbasert system ble vellykket gjennomført, 1981-utgaven av lovsamlingen trykket - og Lovsamlingsfondets datakontor ble, i samarbeid med Justisdepartementet, konvertert til stiftelsen Lovdata. Knut Selmer var arkitekten for organiseringen, som bygget på et styre med representanter fra dømmende, utøvende og lovgivende makter. Og naturligvis ble han selv valgt til leder av styret. Lovdata har vært en meget vellykket virksomhet, bl.a. på grunn av den organisasjonsmessige konstruksjonen, og ledes for øvrig fremdeles av Trygve Harvold.
Nå hadde man tre rettsinformatiske institusjoner - Avdeling for edb-spørsmål, Datatilsynet og Lovdata, alle med Knut Selmer i spissen. Heldigvis flyttet omkring 1980 Universitetsforlaget - som Knut Selmer hadde sterke bånd til -- ut av den store, treetasjes villaen på Skillebekk hvor de hadde holdt til. Hit flyttet de tre institusjonene, en universitetsavdeling, et forvaltningsorgan og en næringsdrivende stiftelse - Knut Selmer samlet på en måte alle i sitt hus. Dette må være en enestående situasjon, og de omtrent ti årene dette samlivet varte, forklarer hvorfor det rettsinformatiske miljø i Norge er så sterkt, også i internasjonal sammenheng.
Knut Selmer skulle få nye oppdrag. I løpet av 1980-årene ble det gamle telemonopolet gradvis avviklet, og man fikk private aktører også på dette området. Det ble etablert en egen klagenemnd, Statens teleforvaltningsråd, og igjen var Knut Selmer med på å bringe tradisjonene videre i møte med en ny tids utfordringer.
Knut Selmer gikk av som professor i 1989, men bidro ennå i mange år til det akademiske liv -- ikke minst var han sjenerøs i å bruke tid på studenter, han lyttet til dem og delte erfaringer med dem. Når jeg minnes ham, husker jeg kanskje først og fremst hans enestående evne og vilje til å stille nye spørsmål, han lærte meg den viktige forskjellen mellom hva som er elementært, og hva som er grunnleggende. Han var aldri redd for å reise nye spørsmål, aldri redd for sin egen nysgjerrighet og viste oss med sitt eksempel at en forsvarsposisjon sjelden gir utsikt over nye forskningsområder.
Knut Selmer var medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi fra 1961. Han innehadde Deltakermedaljen, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993.
|
1924 - 2009 (84 år)
[1, 2, 3]