| Notater |
- Den norske Christie slekten stammer fra Skottland hvor den kanskje kan føres tilbake til 1200 tallet. Stamfar til den norske grenen er Andrew Davidson Christie (1620-1694) født i Montrose. Han ble handelsborger i Bergen i 1654. Tre generasjoner senere er Johan Koren Christie (1745-1823), gift med Anne Thue Brodtkorb (1753-1834), etablert i Kristiansund. Først i offentlig tjeneste som byfogd og postmester, senere med en stor handelsvirksomhet som skapte en betydelig formue og innflytelse. Hans kone kom fra handelshusene Brodtkorb og Kaasbøl. De hadde 12 barn, 6 har etterkommere, en av dem er Wilhelm Frimann Koren Christie f. 7/12-1778 i Kristiansund, d. 10/10-1849 i Bergen. Han ble sendt til Bergen Katedralskole 10½ år gammel sammen med sin 5 år eldre bror Edvard hvor de hadde privat undervisning hos «Tredjelectiehører» Baltazar Flottmann og etter 1 års veiledning opptatt i Latinskolens 4. klasse. I 1793 var han allerede moden til dimisjon, men måtte da han var for ung, fortsette på skolen, deponerte (tok artium) 7. april 1794 med laud bare 16 år gammel. Videre utdannelse fikk han ved Universitet i København hvor han 5 år senere tok juridisk embetseksamen og var ansatt ved Kanselliet i København 1801-1809. Her avanserte Christie jevnt i gradene. Viktige oppgaver ble betrodd ham og utsiktene for fremtiden syntes lyse. Men han lengtet hjem til Norge, søkte og fikk stillingen som Sorenskriver i Nordhordland i 1808, men fungerte fra 1809-1815. Fra da av ble Bergen hans hjem, som han ugjerne forlot for lengre tid av gangen. Der hadde han også en krets av venner som til dels stod ham nær fra studietiden i København. Noen av disse stiftet i 1813 venneklubben «Quodlibet» med 9 medlemmer, nærmest som en fortsettelse av «Det norske Selskab» i København. Foruten Christie var det sogneprest Jonas Rein, artillerikaptein, senere statsråd Peter Motzfeldt, overlærer Lyder Sagen, stiftamtmann Edvard Hagerup, byfogd, senere Høyesterettsjustitiarius Georg Jacob Bull, sorenskriver Christopher Bøgh, krigsråd og overvraker Johan Arnoldus von Vesten Kahrs og justissekretær Hans Cornelius Klingberg. Samtidig var den sterkt opptatt av politiske spørsmål, særlig ideen om «folkets suverenitet». Flere av dem ble senere stortingsmenn. I Bergen, den fremste i folketall og den rikeste by i Norge omkring 1814, representerte Quodlibet et innslag av åndsliv i et ellers overveiende materialistisk handelsmiljø. I tiden omkring Kieltraktaten studerte og diskuterte medlemmene den franske og den amerikanske republikks grunnlov og også den britiske forfatning. Da så tre av Quodlibets medlemmer, Christie, Motzfeldt og Rein kom til Riksforsamlingen på Eidsvoll, var de vel forberedt og hadde en klar linje i det konstitusjonelle arbeid de skulle være med på. Oppbevarte brev fra medlemmer på reise til klubben hjemme gir et bilde av en munter vennekrets med selskapelig samvær, begersvingning og utflukter. Talen var vittig og spekket med ordspill og latinske sitater. I 1989 laget Stein Ørnhøi og Terje Nordby en TV serie om Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Christie ble spilt av Jon Eikemo og ble skildret som meget festglad og munter person. Kanskje noe overdrevet, men det ble nok mest alvor i tiden etter.
Stortingets informasjonsavdeling har lagt ut på internett denne beskrivelsen av Christies rolle i 1814:
Politisk innsats i Norges historie.
Christie spilte en avgjørende rolle på et kritisk tidspunkt i Norges historie. Han var rett mann på rett sted til rett tid. Elskverdig, alltid villig til å høre på motargumenter. Christie truet ingen til å følge sin vilje, men overbeviste ved å appellere til sine kollegers forstand. Nøkternhet var et karaktertrekk hos han. Hans politiske karriere varte i fire år, fra 1814-1818.
Stortingets første president.
Christie var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814. Der ble han valgt til fast sekretær. Han var en varsom reformator som fremsto som folkets talsmann. På Eidsvoll var han blant prins Christian Frederiks fortrolige, og formidlet hans ønsker til forsamlingen. I juni-juli var han med i en tremannsdelegasjon som forgjeves forhandlet i London om Norges selvstendighet. Den engelske regjering sto fast ved at den dansk-norske kongen skulle avstå Norge til Sverige, som et resultat av at Norge hadde stått på «feil» side i kampen mot Napoleon. Christies møte med stormakten lærte ham at Norge var et lite rike og en svak stat, og at det var vanskelig å stå alene. Christie fikk god bruk for all sin optimisme, men også for den nøkternhet som han var utstyrt med. I oktober ble han valgt til Stortingets president.
Forhandlingene med svenskene.
Christie ledet forhandlingen med svenskene på Stortinget høsten 1814. Han tilhørte selvstendighetspartiet, som ønsket full norsk uavhengighet. Men da det ble klart at en union med Sverige ikke var til å unngå, arbeidet han målbevisst og konstruktivt for å gjøre forholdene best mulig for Norge. Igjen brukte han sin klokskap, sjarm og taktikk. Realiteten var klar; unionen kom uansett, og Norges konge hadde frasagt seg tronen og lagt sin myndighet i Stortingets hender. 20. oktober var Stortingets viktigste møte, og Christies politisk største dag. Da ble det slått fast at unionen ville bli etablert. Christies standpunkt var at Grunnloven måtte bevares så uforandret som mulig, og samtidig få styrket norsk selvstendighet. Revisjonen av Grunnloven tok ti dager, og 4. november vedtok Stortinget at svenske Carl den 13. var Norges rette konge.
Bibliotekar Anton J. Olsmo skriver i Aftenpostens innblikk, 7. desember 1978: «Christie ble satt på en hard prøve, for om kvelden den 3. november fikk han tilsendt et ultimatum om at dersom kongen ikke fikk veto til å naturalisere utlendinger, så ble det krig. Christie lot seg imidlertid ikke skremme. Den nye vetolov ble nedstemt den følgende dag, og kongen valgt etter Grunnloven».
Christie har, mer enn noen, æren for at Norges selvstendighet ble bevart i unionen.
4. november-grunnloven bygger på de samme prinsipper som 17. mai-grunnloven. Den har få endringer, men styrker Stortingets stilling overfor den svenske kongen. Kongens kontroll med forsvaret og utenrikspolitikken begrenses, regjeringen får en mer selvstendig stilling, reglene om riksrett skjerpes og den vide stemmerett opprettholdes. Carl Johan lovet å respektere den nye grunnloven, men hæren skulle stå under den svenske kongens kommando og landet skulle ikke ha egen utenrikstjeneste. I Stortingets historie er Christie en person man ikke kan komme utenom. Oscar A. Wergelands maleri, Eidsvoll 1814, henger i stortingssalen. Her ser vi Christie, sittende med en fjærpenn i hånden. Oppmerksomheten hans er rettet mot representantene og mot fremtiden.
Helga Christie utga i 1964 en oppdatert versjon «Slekten Christie i Norge». Her skriver hun blant annet.
Christie ble stiftamtmann i Bergen 1815-1825 og tollinspektør i Bergen 1828-1849. Han ledet deputasjonen som overrakte Karl XIII Stortingets adresse og et eksemplar av Grunnloven i desember 1814. Christie fikk flere æresbevisninger. Av den svenske kongen først Ridder, senere Kommandør av Nordstjerne-ordenen i 1815, Kroningsmedaljen i Guld at bære i Gullkjede 1818, Medalje for Borgerdåd 1825, Storkors av St. Olavsorden i 1847 (den første tildeling etter innstiftelsen) m. fl. Hans portrett ble trykt på de norske 10 kr pengesedler 1905-1943,siste gang i 1945 på 1000 kr. sedler. Nasjonal begeistring drev Christie i hans politiske virksomhet i 1814. Uten personlig ærgjerrighet avslo han de høye stillinger i samfunnet som siden ble tilbudt ham. I et brev til sine foreldre i Kristiansund i februar 1815 skriver han bl. a.: «Når jeg ser tilbake på det sist forløpne, for os Alle og for mig i særdeleshet forunderlige Aar, da ved jeg nesten ikke om jeg har drømt det eller virkelig levet det? Imidlertid takker jeg Gud for at det er forbi, og jeg tror at vi alltid have Grund til at takke Gud for Utfallet av våre politiske Begivenheter, et Utfall som nok ingen kunde have tenkt sig mulig. Vi have beholdt Selvstendighet og alle et fritt Folks Rettigheter i det Øyeblikk, da Overmåten var over os og vi måtte frykte for Slaveriet eller Hunger og en skrekkelig Krig.»
Sommeren 1823 ble Christie rammet av det som den gang ble kalt nerveslag og måtte søke permisjon fra embetet. Året etter reiste han på kuropphold til Karlsbad (nå Karlovy Vary)i Bøhmen (nå Tsjekkia) og en kortere tid oppholdt han seg i København. Ved hjemkomsten søkte han på ny permisjon, for så å søke avskjed i januar 1825. Først etter et opphold i fødebyen Kristiansund sommeren etter følte han seg restituert fysisk, om han enn kanskje ikke helt gjenvant sin åndelige vitalitet. 1827 tilbød kongen Christie embetet som høyesterettsjustitiarius, men av helsemessige grunner avslo han. Likeledes avslo han kongens tilbud om å bli statsminister i Stockholm. Derimot sa han 1828 ja til det etter måten makelige og meget godt lønnede embetet som tollinspektør i Bergen, en stilling han satt i til han døde av sitt tredje nerveslag i 1849.
Stifter og grunnlegger av Bergens Museum.
Alt som var norsk interesserte Christie. På sine arbeidsreiser i distriktene samlet han vestlandske ord og uttrykk, som tilsammen utgjorde et anselig dialektordverk. Norsk Dialect-Lexicon med ca. 20 000 oppslagsord ble utgitt etter hans død. Tanken om samene som den norske urbefolkning var han inne på og stillet opp en liste på 1000 samiske ord som liknet de tilsvarende norske eller islandske, men uten å ta standpunkt til hvilken vei utviklingen hadde gått Han oppmuntret også Ivar Aasen i hans arbeide med språket. Men større betydning fikk hans, allsidige samling av gjenstander. Intet var likegyldig, gamle redskaper fra fjellgardene, ukjente steinarter, fisk og sjøplanter, antikviteter og kunstsaker samlet han pd. Det begynte smått og beskjedent i en kommodeskuff på Haukeland, hans første hjem i Bergen, og tok fart da han trakk seg tilbake fra politikken. Da publikum første gang fikk adgang til samlingene, var de utstilt i to værelser hos hans bror Werner i Rådhusplass 3 og med husets barn som omvisere. 26. april 1825 utsendte han innbydelse til opprettelse av et museum i Bergen. Ideen fenget og arbeidet tok til for alvor. Han begynte en utstrakt korrespondanse og byttevirksomhet med museer verden over, og på sine reiser i distriktene var han stadig på jakt efter nyervervelser. Hans helbred var dårlig i mange ar, men så sent som i 1847, efter lengre tids sykelighet, skriver han i et brev: «I en Hardanger-Jagd som indredes til et Lystfartøy, rejser jeg med min Broder, hans Søn Johan og min Wilhelm, nordefter d. 16. dennes for at gjøre Lystfarten langs Kysten og dypt ind i Fjordene, til Molde, Christiansund og Trondhjem, lige op til Nummedalen. Paa denne Tour vilde jeg jage efter Antiquiteter og Naturalier for Museet, Helbred og Forlystelser for os selv, stolende paa Skriftens Ord, at hvo, som leder, han finder».
Christie var aldri gift, men fikk to sønner med Karen Marie Berg, f. 1779 og d. 1818 i København. De ble født i 1806 og 1808 mens han arbeidet der. Da hun døde tok han, sannsynligvis etter rådslagning med biskop Neumann, guttene hjem og lyste dem i «kull og kjønn». Hans hjem i Bergen stod alltid åpent for slekt og venner. Søsteren Trine styrte huset og hans mor bodde hos ham som enke til sin død 1834. Brordatteren Anne Eline tok han seg av efter foreldrenes død. Da vennen sorenskriver Bøgh døde og enken ble sittende igjen med en stor barneflokk, tok han en av sønnene til seg og bekostet hans utdannelse. Likeså da vennen Carlsen på «Uranienborg» kom i økonomiske vanskeligheter, tok han «unge Carlsen» i huset i flere år, mens han gikk på skole. Hans yngste sønn, Johan Carl Christie ble sogneprest i Askevold i 1840. På et besøk i Askevold fikk faren se tegningen av et skip risset på en naustvegg og forhørte seg om hvem som hadde laget den. Da han fikk vite at det var en 12 år gammel gutt, tok han ham med til Bergen og holdt ham på malerskole i flere år. Det var den senere kjente landskapsmaler Anders Monsen Askevold (1834-1900). Han støttet også andre i kortere eller lengre tid. Med bare sin embetsgasje å leve av, er det forståelig at han stadig var i økonomiske vanskeligheter. I 1838 skriver han til unge Bøgh, som da studerte i Christiania: «Min Casse er i denne Tid så tom, som det næsten er mueligt at den kan være; derfor følge ingen Pænge med til Skrædderløn og Ærmefoer; men efter Nytaar haaber jeg at kunde sende dig en Blaae dertil». - I Bergen var Christie aktet og beundret av alle og hans død vakte alminnelig sorg. Ved begravelsen den 18. okt. 1849 fulgte byens autoriteter og en rekke foreninger samt store skarer av byens borgere efter kisten. Alle flagg vaiet på halv stang i byen og på havnen, og langs hele ruten der toget skulle passere var alle forretninger stengt og gatene strødd med grønt. Et briggskip som lå utenfor tollboden, skjøt minuttskudd fra kisten forlot sørgehuset til den ble senket i graven. Christies billedstøtte, den første som ble reist i Norge, ble avduket på Bergens Torv 17. mai 1868. Siden ble den flyttet og står nå foran Bergens Museum. Det står også en statue av ham foran Stortinget på Løvebakken. Den er laget av Kristian Blystad i 1989.
Kilder: Slekten Christie i Norge 1650-1890 samlet av Werner Hosewinkel Christie (1785-1872) og utgitt 1909 av hans sønn med samme navn (1837- 1933). Slekten Christie i Norge av Helga Christie 1964. Hennes kilder: Om Christie og begivenhetene i 1814: Det Norske Folks Liv og Historie, Bd. VIII, s. 138-142, 252-254 m. m. - Dr. Philos. Gunnar Christie Wasberg: Christie, Wedel og Tradisjonen (Samtiden 1964, s. 318-330). Professor Sverre Steen: Fra Christie til Nordahl Grieg, (s. 13-49) m. fl. Anton J. Olsmo, En av Norges store sønner, Aftenposten 7.12.1978. Fra Internett: Stortingets informasjonsavdeling. Norsk biografisk leksikon.
Sammendrag av Per Fredrik Landmark Wolff den 22.10.2013.
|
1778 - 1849 (70 år)
[1]