| Notater |
Severins oldebarn, Otto Joachim Løvenskiold giftet seg i 1837 seg med Caroline Wedel Jarlsberg. De fikk to sønner, Herman Severin og Carl Otto. Caroline Løvenskiold døde som følge av komplikasjoner etter den siste fødselen. Carl Otto tilbragte derfor mye av barndommen på Bogstad og kjente fra Barnsben av Elise og Harald Wedel Jarlsbergs tre døtre. Særlig fikk Carl Otto et godt øye til sin fem år yngre kusine Elise, så godt at de giftet seg i 1865.
Carl Otto Løvenskiolds offiserskarriere i marinen fikk en brå slutt ved giftemålet. Av Carl Otto Løvenskiolds korrespondanse fremgår at hennes ja var det lykkeligste som var skjedd i hans liv, men ekteskapet knyttet også usedvanlig heldige forbindelser mellom to betydelige slekter. Det fantes likevel dem som var skeptiske til at en marineoffiser skulle overta driften av baron Harald Wedel Jarlsbergs store skogeiendommer. I tidens fylde viste det seg at offisersutdannelsen, med krav til personalledelse, administrasjon og disiplin, ga et godt grunnlag for ledelsen av Nordmarksgodset.
Men før den tiden fikk Carl Otto Løvenskiold andre viktige oppgaver. Han var etter sjøkrigsskolen i Frederiksvern (Stavern) som så mange andre nyutdannete sjøoffiserer gått i engelsk tjeneste, men hans opphold på britiske skip ble kortvarig. Da Danmark kom i krig med Tyskland om Sønderjylland i 1864 trodde Løvenskiold at de svenske og norske forsikringene om støtte til Danmark ville føre Sverige og Norge med i krigen, men det ble med løftene, og før Løvenskiold rakk hjem var krigen over. Kort etter hjemkomsten giftet Carl Otto Løvenskiold seg og det varte ikke lenge før sjøoffiseren var i svigerfarens tjeneste.
Politisk aktiv
?Carl Otto Løvenskiolds oldefar Peder Ankers og begge bestefedrene hadde deltatt i riksforsamlingen på Eidsvoll, og han fulgte i deres politiske fotspor. Helt siden 1821 var spørsmålet om statsrådenes plikt og rett til å møte i Stortinget for å forsvare sine standpunkter et stridstema. Fra 1872 ble dette en hovedsak i Stortinget.
Da de urolige 1880-årene begynte ble Løvenskiold politisk aktiv. De konservative måtte mobilisere alle krefter mot et pågående Venstre. I den opphetede striden viste Løvenskiold seg å være en effektiv debattant på store folkemøter som ble arenaen for politiske oppgjør. Historikeren Yngvar Nielsen, som selv var aktiv på disse møtene, skrev i sin dagbok at Løvenskiold på et møte i 1884 var "dygtig, taler med Lethed og et vist Lune, og maa gjøre Indtryk gjennem sin noble og ærlige Personlighed".
Venstres store sak var et krav om at statsrådene skulle få adgang til å møte i Stortinget, i virkeligheten et krav om parlamentarisme og et anslag mot kongemakten. Unionskongen, Oscar II, nektet tre ganger sanksjon på beslutninger i Stortinget og hadde dermed tapt. Venstre benyttet flertallet til å reise riksrettssak mot medlemmene av Christian August Selmers konservative regjering, som hadde rådet kongen til ikke å sanksjonere. Denne rent politiske riksretten dømte ministeriet Selmer. Den eneste mulige løsningen var å la Venstre få regjeringsmakten under Johan Sverdrup, men kongen gjorde et siste forsøk på å etablere en konservativ regjering.? ?Den kortlivede regjeringen, ledet av Christian H. Schweigaard, ble hetende "Aprilministeriet". Regjeringens viktigste oppgave var å dekke kongemaktens tilbaketog så godt som mulig. Som følge av unionen med Sverige hadde Norge i disse årene to statsministere, en i hver hovedstad.
Statsministeren
?Til den vanskelige stillingen som statsminister i Stockholm trengte regjeringen en brobygger og forsoner, som med takt og forsiktighet kunne forhandle frem en løsning både kongen og Stortinget kunne bifalle. Den oppgaven krevde andre egenskaper enn vanlig politisk virksomhet. Valget falt på den kunnskapsrike, elskverdige, veltalende og rettlinjete Carl Otto Løvenskiold. Han hadde en stor fordel. Han var uavhengig og trengte hverken å tenke på gjenvalg eller popularitet.
Utgangen på konflikten var etter norsk oppfatning gitt etter riksrettsdommen, men det gjaldt å dempe motsetningene og finne løsninger på de konstitusjonelle problemene som ikke forverret forholdet mellom kongemakten og Stortinget. Statsrådsavdelingen i Stockholm oppfordret allerede tidlig i april kollegene i Kristiania om å oppta forhandlinger med Johan Sverdrup. Kong Oscar benyttet seg av Løvenskiold som mellommann for å komme ut av knipen. Løvenskiold klarte å få i stand en avtale mellom kongen og Johan Sverdrup om en løsning på de konstitusjonelle tvistemålene. Det var i denne fasen Sverdrup kom med sin berømte uttalelse: "Vanviddets dager er kommet". Korrespondansen mellom Carl Otto Løvenskiold på kongens vegne og Johan Sverdrup dannet til slutt grunnlaget for kompromisset som resulterte i Sverdrups regjeringsdannelse 26. juni 1884.
Schweigaards regjering fikk kort levetid (1.4.-26.6.), men Carl Otto Løvenskiold het alltid senere "statsministeren". I samtiden var det vanskelig å forstå rekkevidden av det arbeidet Løvenskiold utførte, men han fikk et varig renommâe som en ansvarlig, smidig og diplomatisk politiker.
Industrilederen
?Carl Otto Løvenskiold ble tre ganger valgt til stortingsmann for Høyre og satt som medlem av partiets sentralstyre i de første 16 årene etter stiftelsen i 1884. I 1900 trakk han seg ut av politikken for godt, og viet resten av sitt arbeidsliv til ledelsen av Løvenskiold-Vækerø.
På sjøkrigsskolen var arkitektur et eget fag som fenget Carl Otto Løvenskiolds interesse. Han tegnet selv mange av husene i Nordmarka. I tidens ånd var han, som alle de tidligere eierne av Nordmarksgodset, en patriark som våket over de ansattes ve og vel. En rekke leilendinger i skogene ble tilbudt å bli selveiere på usedvanlig gunstige vilkår. Men de ønsket ingen forandring og takket nei.
I 1912 ble Carl Otto Løvenskiold plutselig blind. Harald hadde vært med i ledelsen av firmaet helt fra 1892 og overtok etter hvert mer og mer av farens oppgaver. Han var alltid på farten, allesteds nærværende og uunnværlig. Harald Løvenskiold var en kontaktskaper. Han kjente alle ved fornavn og alle kjente ham. Alltid hadde han tid til en prat når han var innom plassene i marka. Dette nære forholdet til dem som bodde og virket i skogen kjennetegnet for øvrig eierne. De trivdes i skogen og i selskap med skogsfolk, og tilbrakte ofte nettene i koier og hytter. Harald Løvenskiold fortsatte farens arbeid med å bedre forholdene for sine medarbeidere da han overtok ledelsen. Han fikk lagt inn drikkevann i husene, ga hjelp til tannpleie og støttet eldre arbeidere og enkene etter ansatte.
-- MERGED NOTE ------------
Severins oldebarn, Otto Joachim L²venskiold giftet seg i 1837 seg med Caroline Wedel Jarlsberg. De fikk to s²nner, Herman Severin og Carl Otto. Caroline L²venskiold d²de som f²lge av komplikasjoner etter den siste f²dselen. Carl Otto tilbragte derfor mye av barndommen pêa Bogstad og kjente fra Barnsben av Elise og Harald Wedel Jarlsbergs tre d²tre. Sµrlig fikk Carl Otto et godt ²ye til sin fem êar yngre kusine Elise, sêa godt at de giftet seg i 1865.
Carl Otto L²venskiolds offiserskarriere i marinen fikk en brêa slutt ved giftemêalet. Av Carl Otto L²venskiolds korrespondanse fremgêar at hennes ja var det lykkeligste som var skjedd i hans liv, men ekteskapet knyttet ogsêa usedvanlig heldige forbindelser mellom to betydelige slekter. Det fantes likevel dem som var skeptiske til at en marineoffiser skulle overta driften av baron Harald Wedel Jarlsbergs store skogeiendommer. I tidens fylde viste det seg at offisersutdannelsen, med krav til personalledelse, administrasjon og disiplin, ga et godt grunnlag for ledelsen av Nordmarksgodset.
Men f²r den tiden fikk Carl Otto L²venskiold andre viktige oppgaver. Han var etter sj²krigsskolen i Frederiksvern (Stavern) som sêa mange andre nyutdannete sj²offiserer gêatt i engelsk tjeneste, men hans opphold pêa britiske skip ble kortvarig. Da Danmark kom i krig med Tyskland om S²nderjylland i 1864 trodde L²venskiold at de svenske og norske forsikringene om st²tte til Danmark ville f²re Sverige og Norge med i krigen, men det ble med l²ftene, og f²r L²venskiold rakk hjem var krigen over. Kort etter hjemkomsten giftet Carl Otto L²venskiold seg og det varte ikke lenge f²r sj²offiseren var i svigerfarens tjeneste.
Politisk aktiv
?Carl Otto L²venskiolds oldefar Peder Ankers og begge bestefedrene hadde deltatt i riksforsamlingen pêa Eidsvoll, og han fulgte i deres politiske fotspor. Helt siden 1821 var sp²rsmêalet om statsrêadenes plikt og rett til êa m²te i Stortinget for êa forsvare sine standpunkter et stridstema. Fra 1872 ble dette en hovedsak i Stortinget.
Da de urolige 1880-êarene begynte ble L²venskiold politisk aktiv. De konservative mêatte mobilisere alle krefter mot et pêagêaende Venstre. I den opphetede striden viste L²venskiold seg êa vµre en effektiv debattant pêa store folkem²ter som ble arenaen for politiske oppgj²r. Historikeren Yngvar Nielsen, som selv var aktiv pêa disse m²tene, skrev i sin dagbok at L²venskiold pêa et m²te i 1884 var "dygtig, taler med Lethed og et vist Lune, og maa gj²re Indtryk gjennem sin noble og µrlige Personlighed".
Venstres store sak var et krav om at statsrêadene skulle fêa adgang til êa m²te i Stortinget, i virkeligheten et krav om parlamentarisme og et anslag mot kongemakten. Unionskongen, Oscar II, nektet tre ganger sanksjon pêa beslutninger i Stortinget og hadde dermed tapt. Venstre benyttet flertallet til êa reise riksrettssak mot medlemmene av Christian August Selmers konservative regjering, som hadde rêadet kongen til ikke êa sanksjonere. Denne rent politiske riksretten d²mte ministeriet Selmer. Den eneste mulige l²sningen var êa la Venstre fêa regjeringsmakten under Johan Sverdrup, men kongen gjorde et siste fors²k pêa êa etablere en konservativ regjering.? ?Den kortlivede regjeringen, ledet av Christian H. Schweigaard, ble hetende "Aprilministeriet". Regjeringens viktigste oppgave var êa dekke kongemaktens tilbaketog sêa godt som mulig. Som f²lge av unionen med Sverige hadde Norge i disse êarene to statsministere, en i hver hovedstad.
Statsministeren
?Til den vanskelige stillingen som statsminister i Stockholm trengte regjeringen en brobygger og forsoner, som med takt og forsiktighet kunne forhandle frem en l²sning bêade kongen og Stortinget kunne bifalle. Den oppgaven krevde andre egenskaper enn vanlig politisk virksomhet. Valget falt pêa den kunnskapsrike, elskverdige, veltalende og rettlinjete Carl Otto L²venskiold. Han hadde en stor fordel. Han var uavhengig og trengte hverken êa tenke pêa gjenvalg eller popularitet.
Utgangen pêa konflikten var etter norsk oppfatning gitt etter riksrettsdommen, men det gjaldt êa dempe motsetningene og finne l²sninger pêa de konstitusjonelle problemene som ikke forverret forholdet mellom kongemakten og Stortinget. Statsrêadsavdelingen i Stockholm oppfordret allerede tidlig i april kollegene i Kristiania om êa oppta forhandlinger med Johan Sverdrup. Kong Oscar benyttet seg av L²venskiold som mellommann for êa komme ut av knipen. L²venskiold klarte êa fêa i stand en avtale mellom kongen og Johan Sverdrup om en l²sning pêa de konstitusjonelle tvistemêalene. Det var i denne fasen Sverdrup kom med sin ber²mte uttalelse: "Vanviddets dager er kommet". Korrespondansen mellom Carl Otto L²venskiold pêa kongens vegne og Johan Sverdrup dannet til slutt grunnlaget for kompromisset som resulterte i Sverdrups regjeringsdannelse 26. juni 1884.
Schweigaards regjering fikk kort levetid (1.4.-26.6.), men Carl Otto L²venskiold het alltid senere "statsministeren". I samtiden var det vanskelig êa forstêa rekkevidden av det arbeidet L²venskiold utf²rte, men han fikk et varig renommâe som en ansvarlig, smidig og diplomatisk politiker.
Industrilederen
?Carl Otto L²venskiold ble tre ganger valgt til stortingsmann for H²yre og satt som medlem av partiets sentralstyre i de f²rste 16 êarene etter stiftelsen i 1884. I 1900 trakk han seg ut av politikken for godt, og viet resten av sitt arbeidsliv til ledelsen av L²venskiold-Vµker².
Pêa sj²krigsskolen var arkitektur et eget fag som fenget Carl Otto L²venskiolds interesse. Han tegnet selv mange av husene i Nordmarka. I tidens êand var han, som alle de tidligere eierne av Nordmarksgodset, en patriark som vêaket over de ansattes ve og vel. En rekke leilendinger i skogene ble tilbudt êa bli selveiere pêa usedvanlig gunstige vilkêar. Men de ²nsket ingen forandring og takket nei.
I 1912 ble Carl Otto L²venskiold plutselig blind. Harald hadde vµrt med i ledelsen av firmaet helt fra 1892 og overtok etter hvert mer og mer av farens oppgaver. Han var alltid pêa farten, allesteds nµrvµrende og uunnvµrlig. Harald L²venskiold var en kontaktskaper. Han kjente alle ved fornavn og alle kjente ham. Alltid hadde han tid til en prat nêar han var innom plassene i marka. Dette nµre forholdet til dem som bodde og virket i skogen kjennetegnet for ²vrig eierne. De trivdes i skogen og i selskap med skogsfolk, og tilbrakte ofte nettene i koier og hytter. Harald L²venskiold fortsatte farens arbeid med êa bedre forholdene for sine medarbeidere da han overtok ledelsen. Han fikk lagt inn drikkevann i husene, ga hjelp til tannpleie og st²ttet eldre arbeidere og enkene etter ansatte.
|
1839 - 1916 (76 år)
[1, 2, 3, 4, 5]