Sibbern, Georg Christian[1]
1816 - 1901 (85 år)
-
Navn Sibbern, Georg Christian [1] Født 29 Mar 1816 Værne Kloster i Rygge, Østfold 
[1] Døpt 5 Apr 1816 Værne Kloster i Rygge, Østfold Kjønn Mann Dåp 29 Sep 1816 Rygge kirke, Østfold Bekreftelse av hjemmedåp i kirken Død 4 Okt 1901 Værne Kloster i Rygge, Østfold [1] Gravlagt 10 Okt 1901 Rygge kirkegård, Østfold Person ID I32855 Eidsvollsmennenes etterkommere Sist endret 30 Mai 2013
Far Sibbern, Valentin Christian Wilhelm (Eidsvollsmann), f. 9 Sep 1779, Værne Kloster, Rygge, Østfold , d. 1 Jan 1853, Carlberg Gård, Rygge, Østfold (Alder 73 år) Mor de Stockfleth, Anne Cathrine, f. 31 Mar 1785, Eskemosgaard, Danmark , d. 8 Mar 1865, Kristiania (Alder 79 år) Gift 13 Mai 1811 Vestby Prestegård, Akershus [1, 2] Famile ID F11464 Gruppeskjema | Familiediagram
Familie Soane, Maria, f. 13 Sep 1815, Middlesex, England , d. 27 Feb 1885, Stockholm, Sverige (Alder 69 år) Gift 20 Nov 1852 Carlberg gård i Rygge, Østfold [1] Notater Sist endret 30 Mai 2013 Famile ID F11492 Gruppeskjema | Familiediagram
-
Notater - Fra -Store Norske leksikon på web: åGeorg Sibbern, Georg Christian Sibbern, født 1816, død 1901, født i Rygge, norsk diplomat og politiker, sønn av V. Sibbern. Cand.jur. 1837, i utenrikstjenesten fra1840, bl.a. som ministerresident i Washington 1854, envoyé i Paris 1878-84. Norsk statsminister i Stockholm 1859, tok avskjed november 1861 på grunn av uenighet med Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt, igjen statsminister desember 1861 i Frederik Stangs regjering. Etter nederlaget i revisjonssaken 1871 gikk han av. Storkors av St. Olavs orden 1860. åGeorg Sibbern, Georg Christian Sibbern, født 29. mars 1816, fødested Værne kloster i Rygge, Østfold, død 4. oktober 1901, dødssted Rygge. Diplomat og politiker. Foreldre: Amtmann, senere statsråd Valentin Sibbern (1779-1853) og Anne Cathrine Stockfleth (1785-1865). Gift 20.11.1852 i Rygge med Maria Soane (18.9.1815-27.2.1885), datter av arkitekt John Soane jr. (1786-1823) og Maria Preston, og tidl. gift med diplomaten Johan Gotthard friherre von Rehausen (1802-54). Dattersønn av William Walker Stockfleth (1737-1818; se NBL1, bd. 15); halvbror av Carl Sibbern (1809-80; se NBL1, bd. 13); svoger til Frederik Due (1796-1873); morbror til Bredo Morgenstierne (1851-1930). Georg Sibbern var en fremtredende diplomat og politiker, som i en lang periode bekledde embetet som norsk statsminister hoskongen i Stockholm. Han kom som politiker i en konfliktsituasjon mellom sin konstitusjonelle oppfatning av statsstyret og det rådende ikke-parlamentariske styresettet. Sibbern tilhørte en offisers- og godseierfamilie og vokste opp på familiegodset Værne kloster inntil familien 1822 flyttet til Christiania. Han gikk på katedralskolen i byen og tok examen artium 1831, studerte deretter jus ved universitetet og ble cand.jur. 1837. Allerede 1833 var han blitt ansatt som kopist i Revisjonsdepartementet, 1838 ble han konstituert fullmektig ved statsrådsavdelingen i Stockholm, og her ble han til han1840 etter anbefaling fra svogeren, daværende statssekretær Frederik Due, ble ansatt som annensekretær i utenriksdepartementet. Fra 1842 arbeidet han som legasjonssekretær i St. Petersburg, København, Haag og London. 1850 ble han forflyttet til Washington, D.C. etter å ha innledet et kjærlighetsforhold til sin sjef sendemann von Rehausens hustru, som han senere giftet seg med. Han var chargé d'affaires og generalkonsul i Washington til 1854 og deretter ministerresident samme sted. Sibbern vendte hjem 1856 og ble kabinettssekretær hos visekongen, kronprins Karl. 1857 var han medlem av interimsregjeringen, men vendte 1858 tilbake til utenrikstjenesten som sendemann i Konstantinopel. I denne perioden brevvekslet han med ungdomsvennen Christian Birch-Reichenwald , som nå var stiftamtmann i Christiania, og det fremgår av brevene at Sibbern ønsket et skifte hvor man erstattet byråkratene i regjeringen med politikere. Dessuten var han sterkt kritisk til det manglende samarbeid mellom regjering og Storting og den norske mistenksomhet overfor Sverige. Etter Sibberns mening burde det innføres et konstitusjonelt styre, etter modell av den britiske parlamentarisme. Det er ingen tvil omat Sibberns og Birch-Reichenwalds mål var å sprenge regjeringen for å skaffe sistnevnte plass i denne. Da målet ble nådd 1858, forlot Sibbern motstrebende utenrikstjenesten for å bli norsk statsminister i Stockholm. Han gikk av 1861, som følge av strid om revisjon av unionstraktaten. Senere samme år vendte han tilbake til embetet etter at norske hentydninger om at Sverige godtok at stattholdersaken kun var et norsk anliggende, var strøket fra innstillingen til revisjon. Sibberns innstilling førte til beskyldninger om at han var et redskap for sine svenske venner. Dette er urettferdig, da Sibbern utvilsomt stod på et norsk og unionelt standpunkt. Sibbern samarbeidet i begynnelsen godt med regjeringens sterke mann, Frederik Stang. De utviklet seg imidlertid politisk i forskjellig retning. Stang ble mer og mer konservativ, mens Sibbern gjerne ville ha årlige stortingssamlinger og parlamentarisme. Statsministeren var svært oppmerksom på forholdet til Stortinget, tok konsekvensen av regjeringens nederlag i spørsmålet om revisjon av unionstraktaten og gikk derfor av 1871. Han trakk seg deretter tilbake til sitt gods Værne kloster, som han hadde kjøpt av sin brors enke 1861. Oscar 2 vurderte senere flere ganger å erstatte Stang med Sibbern, men denne ønsket å vende tilbake til utenrikstjenesten og ble 1878 minister i Paris. 1880 ønsket kongen å ofre Stang og erstatte ham med Sibbern,som var svært usikker og førte forhandlinger med kongen i Kristiania. Sibbern stilte krav om at Ole Jacob Broch skulle bli medlem av regjeringen, noe kongen motsatte seg, og han utnevnte i stedet Christian Selmer til statsminister. Sibbern vendte tilbake til Paris og var fra da av sterkt kritisk til regjeringen og kongen. Han skrev at norsk politikk forekom ham trøstesløs. Likevel var han også 1884 igjen på tale som statsminister i Stockholm i en regjering ledet av Ole Jacob Broch. Denne regjeringen ble aldri dannet, Sibbern innleverte sin avskjedssøknad og fikk samme år avskjed i nåde. Han bosatte seg deretter i Stockholm, men etter at hans hustru døde, vendte han 1885 hjem til Værne kloster, som han 1879 hadde overdratt til to av sine brorsønner. Der døde han 1901. Sibbern var 1840 blitt utnevnt til kammerjunker, og 1860 var han til stede ved kroningen av kong Karl 4 i Trondheim. Han ble da tildelt storkors av St. Olavs Orden, som han var ridder av fra 1853. 1859-71 var han kansler ved St. Olavs Orden. Han hadde også storkors av den svenske Nordstjärneorden og en rekke utenlandske ordener, og 1864 fikk han kongens fineste dekorasjon, Serafimerorden. Georg Sibbern var en dyktig diplomat, svært belest og kjent som omgjengelig og smidig. Han var svært energisk, men hadde samtidig en sterkt selvkritisk sans og liten tro på egne evner. Sibbern beskrives også som en mann med et følsomt og nervøst gemytt som lett ble urolig og oppbrakt over motgang. Han likte ikke å være leder og ble derfor avhengig av sine omgivelser. Hans personlighet gjenspeiles kanskje av valgspråket, Recte et suaviter (latin, 'rettferdig og mildt'). Ekteparet Sibbern stod i et nært vennskapsforhold til den svenske legen Axel Munthe, som brevvekslet flittig med både Sibbern og hans hustru.
Verker Efterladte Digte, (posthumt) 1902 Etterlatte papirer En samling av Sibberns brev finnes i RA hans brev til Frederik Stang finnes i NBO hans brev til Oscar 2 finnes iBernadotteska familjearkivet, Stockholm dessuten arkivalia i RA i Oslo og Stockholm samt i Utrikesdepartementet, Stockholm Kilder og litteratur Stud. 1831, 1881 nekrolog i Mgbl.5.10.1901 Lindstøl, bd. 1, 1914 A. Kaartvedt: biografi (med bibliografi) i NBL1, bd. 13, 1958 d.s.: Den politiske korrespondanse mellom Frederik Stang og Georg Sibbern 1862-1871,1970 T. G. Kristiansen: Georg Sibberns utenrikspolitikk 1862-1871, h.oppg. UiB, 1975 J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 2. utg., 1990 Portretter m.m. Maleri (gruppeportrett Kong Carl XVs kroning i Trondhjems domkirke 1860) av P. N. Arbo, 1882; Det kgl. Slott, Oslo
Født:
- Unknown GEDCOM info: 88561221-EF3C-4474-82E9-C82A89B9DF76 Unknown GEDCOM info: MH:IF231
Død:
- Unknown GEDCOM info: 0E415F01-456B-4708-ABBE-BF082C6E9C60 Unknown GEDCOM info: MH:IF232
- Fra -Store Norske leksikon på web: åGeorg Sibbern, Georg Christian Sibbern, født 1816, død 1901, født i Rygge, norsk diplomat og politiker, sønn av V. Sibbern. Cand.jur. 1837, i utenrikstjenesten fra1840, bl.a. som ministerresident i Washington 1854, envoyé i Paris 1878-84. Norsk statsminister i Stockholm 1859, tok avskjed november 1861 på grunn av uenighet med Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt, igjen statsminister desember 1861 i Frederik Stangs regjering. Etter nederlaget i revisjonssaken 1871 gikk han av. Storkors av St. Olavs orden 1860. åGeorg Sibbern, Georg Christian Sibbern, født 29. mars 1816, fødested Værne kloster i Rygge, Østfold, død 4. oktober 1901, dødssted Rygge. Diplomat og politiker. Foreldre: Amtmann, senere statsråd Valentin Sibbern (1779-1853) og Anne Cathrine Stockfleth (1785-1865). Gift 20.11.1852 i Rygge med Maria Soane (18.9.1815-27.2.1885), datter av arkitekt John Soane jr. (1786-1823) og Maria Preston, og tidl. gift med diplomaten Johan Gotthard friherre von Rehausen (1802-54). Dattersønn av William Walker Stockfleth (1737-1818; se NBL1, bd. 15); halvbror av Carl Sibbern (1809-80; se NBL1, bd. 13); svoger til Frederik Due (1796-1873); morbror til Bredo Morgenstierne (1851-1930). Georg Sibbern var en fremtredende diplomat og politiker, som i en lang periode bekledde embetet som norsk statsminister hoskongen i Stockholm. Han kom som politiker i en konfliktsituasjon mellom sin konstitusjonelle oppfatning av statsstyret og det rådende ikke-parlamentariske styresettet. Sibbern tilhørte en offisers- og godseierfamilie og vokste opp på familiegodset Værne kloster inntil familien 1822 flyttet til Christiania. Han gikk på katedralskolen i byen og tok examen artium 1831, studerte deretter jus ved universitetet og ble cand.jur. 1837. Allerede 1833 var han blitt ansatt som kopist i Revisjonsdepartementet, 1838 ble han konstituert fullmektig ved statsrådsavdelingen i Stockholm, og her ble han til han1840 etter anbefaling fra svogeren, daværende statssekretær Frederik Due, ble ansatt som annensekretær i utenriksdepartementet. Fra 1842 arbeidet han som legasjonssekretær i St. Petersburg, København, Haag og London. 1850 ble han forflyttet til Washington, D.C. etter å ha innledet et kjærlighetsforhold til sin sjef sendemann von Rehausens hustru, som han senere giftet seg med. Han var chargé d'affaires og generalkonsul i Washington til 1854 og deretter ministerresident samme sted. Sibbern vendte hjem 1856 og ble kabinettssekretær hos visekongen, kronprins Karl. 1857 var han medlem av interimsregjeringen, men vendte 1858 tilbake til utenrikstjenesten som sendemann i Konstantinopel. I denne perioden brevvekslet han med ungdomsvennen Christian Birch-Reichenwald , som nå var stiftamtmann i Christiania, og det fremgår av brevene at Sibbern ønsket et skifte hvor man erstattet byråkratene i regjeringen med politikere. Dessuten var han sterkt kritisk til det manglende samarbeid mellom regjering og Storting og den norske mistenksomhet overfor Sverige. Etter Sibberns mening burde det innføres et konstitusjonelt styre, etter modell av den britiske parlamentarisme. Det er ingen tvil omat Sibberns og Birch-Reichenwalds mål var å sprenge regjeringen for å skaffe sistnevnte plass i denne. Da målet ble nådd 1858, forlot Sibbern motstrebende utenrikstjenesten for å bli norsk statsminister i Stockholm. Han gikk av 1861, som følge av strid om revisjon av unionstraktaten. Senere samme år vendte han tilbake til embetet etter at norske hentydninger om at Sverige godtok at stattholdersaken kun var et norsk anliggende, var strøket fra innstillingen til revisjon. Sibberns innstilling førte til beskyldninger om at han var et redskap for sine svenske venner. Dette er urettferdig, da Sibbern utvilsomt stod på et norsk og unionelt standpunkt. Sibbern samarbeidet i begynnelsen godt med regjeringens sterke mann, Frederik Stang. De utviklet seg imidlertid politisk i forskjellig retning. Stang ble mer og mer konservativ, mens Sibbern gjerne ville ha årlige stortingssamlinger og parlamentarisme. Statsministeren var svært oppmerksom på forholdet til Stortinget, tok konsekvensen av regjeringens nederlag i spørsmålet om revisjon av unionstraktaten og gikk derfor av 1871. Han trakk seg deretter tilbake til sitt gods Værne kloster, som han hadde kjøpt av sin brors enke 1861. Oscar 2 vurderte senere flere ganger å erstatte Stang med Sibbern, men denne ønsket å vende tilbake til utenrikstjenesten og ble 1878 minister i Paris. 1880 ønsket kongen å ofre Stang og erstatte ham med Sibbern,som var svært usikker og førte forhandlinger med kongen i Kristiania. Sibbern stilte krav om at Ole Jacob Broch skulle bli medlem av regjeringen, noe kongen motsatte seg, og han utnevnte i stedet Christian Selmer til statsminister. Sibbern vendte tilbake til Paris og var fra da av sterkt kritisk til regjeringen og kongen. Han skrev at norsk politikk forekom ham trøstesløs. Likevel var han også 1884 igjen på tale som statsminister i Stockholm i en regjering ledet av Ole Jacob Broch. Denne regjeringen ble aldri dannet, Sibbern innleverte sin avskjedssøknad og fikk samme år avskjed i nåde. Han bosatte seg deretter i Stockholm, men etter at hans hustru døde, vendte han 1885 hjem til Værne kloster, som han 1879 hadde overdratt til to av sine brorsønner. Der døde han 1901. Sibbern var 1840 blitt utnevnt til kammerjunker, og 1860 var han til stede ved kroningen av kong Karl 4 i Trondheim. Han ble da tildelt storkors av St. Olavs Orden, som han var ridder av fra 1853. 1859-71 var han kansler ved St. Olavs Orden. Han hadde også storkors av den svenske Nordstjärneorden og en rekke utenlandske ordener, og 1864 fikk han kongens fineste dekorasjon, Serafimerorden. Georg Sibbern var en dyktig diplomat, svært belest og kjent som omgjengelig og smidig. Han var svært energisk, men hadde samtidig en sterkt selvkritisk sans og liten tro på egne evner. Sibbern beskrives også som en mann med et følsomt og nervøst gemytt som lett ble urolig og oppbrakt over motgang. Han likte ikke å være leder og ble derfor avhengig av sine omgivelser. Hans personlighet gjenspeiles kanskje av valgspråket, Recte et suaviter (latin, 'rettferdig og mildt'). Ekteparet Sibbern stod i et nært vennskapsforhold til den svenske legen Axel Munthe, som brevvekslet flittig med både Sibbern og hans hustru.
-
Kilder