| Notater |
- Sammen med sin ungdomsvenn, den danske lektoren Johan Gunder Adler, utformet Falsen et av grunnlovsutkastene før Riksforsamlingen. Han var ikke med på stormannsmøtet den 16.februar 1814 i Eidsvoll. Men Henrik Wergeland forteller i sin konstitusjonshistorie at dagen før stormannsmøtet, dvs. 15.februar, skal han ha hatt et møte med bla. professor Georg Sverdrup på sorenskrivergården Vollebæk i Follo. Her skal han ha forelest om sitt og Adlers forslag til Konstitusjon for Sverdrup.
Sorenskriver Christian Magnus Falsen ble sammen med Peder Anker oggårdbruker Christian Christensen Kollerud valgt til å representere Akershus Amt på Riksforsamlingen.
På Riksforsamlingens første dag, 11.april 1814, ble Peder Anker valgt til president og som visepresident ble valgt Justitiarius Rogert. Som permanent sekretær ble valgt sorensrkiver Wilhelm Friman Koren Christie.
En komite på 6 medlemmer ble valgt til å forfatte reglement til Riksforsamlingens forhandlinger,samt til å sette opp en takk-adresse til regenten for de tjenester han hadde ytet landet under den midlertidige regjering. Christian Magnus Falsen ble sammen med Georg Sverdrup,Christopher Frimann Omsen, Diderich Hegermann, Nicolai Wergeland og Christian Adolph Diriksvalgt til denne komiteen.
Den 12.april 1814 vedtok Riksforsamlingen å velge en komité på 15 medlemmer til å utarbeide forslaget til den nye konstitusjonen. Falsen ble med 97 stemmer valgt som medlem av denne komiteen. Dagen etter hadde komitéen sitt første møte og valgte Falsen til formann og Diriks til sekretær.
Konstitusjonskomitéen satte i sitt første møte opp de 11 såkalte "grundsetninger". Disse var ment som en rettesnor, et prinsippunderlag for forhandlingene i Riksforsamlingen. Disse ble fremlagt for forsamlingen den 15.april 1814. Falsen var som nevnt representant for Akershus Amt. Akershus ble ved voteringene alltid først. Første grundsetning fra konstitusjonskomitéen lød slik: "Norge bør være et indskrænket og arveligt Monarkie". Da førstevoterende Peder Anker var president på dette møtet så var Falsen førstevoterende. Hans stemme lød slik:
"Jeg voterer for, at Norge skal være et indskrænket og udeleligt Kongerige, og at Regenten skal føre Titel af Konge". Av representantene stemte 78 "ligesom sorenskriver Falsen".
Den 18.april begynte møtet med å velge Hegermann som president og Falsen som visepresident for den påfølgende uke.
Einar Østvedt skriver i sin bok fra 1945 om Christian Magnus Falsen - linjen i hans politikk- på side 186: "Etter at finanskomitéen var valt, grep Falsen ordet og fremla i en lang og vel gjennomtenkt tale selvstendighetspartiets program. Den er den eneste av Falsens store taler i Riksforsamlingen som er kjent i sin helhet og er utvilsomt den viktigste han noen gang har holdt." Falsens tale avsluttes med at han fremmer et forsalg i 3 punkter; 1. En komitée på 9 personer som sammen med Regjeringsraader å forestaa Finansvesenet, å undersøke Landets Pengevesen. 2. En lovkomitée på 5 medlemmer. 3. At denne forsamling,så snart konstitusjonen er antagen og Kongen valgt, anses som hevet.
På møtet den 19.april ble disse spørsmål behandlet. Spørsmålet om en lovkomitée ble behandlet først. Ved avstemingen ble Falsens forslag vedtatt med 58 mot 52 stemmer med det forbehold at antall medlemmer foreløpig ikke skulle avgjøres. Avstemningen over pkt. 3 i Falsens forslag foregikk hemmelig. Her ble det stemmelikhet - 55 mot 55 stemmer. Etterforslag fra Wedel-Jarlsberg ble avgjørelsen lagt i presidentens hånd. Samme dag hadde oberst Hegermann tiltrådt som president. Hegermann tilhørde selvstendighetspartiet og med hans stemme ble Falsens forslag vedtatt.
Einar Østvedt skriver på side 198-199 i sin bok om Falsen fra 1945 bl.a. dette:
"Etter møtet den 19.april var Falsen blitt selvstendighetspartiets ubestridte fører. For sine egne sto han etter denne dag som den klarsynte, modige og handlekraftige mann, som , som med ubøyelig konsekvens forfulgte sitt mål - koste hva det koste ville.Det var drag i hans karakter som var egnet til å imponere. Som taler var han neppe blant de største på Eidsvoll; hans språk bevarte alltid et visst dansk islett etter de mange årene i København, noe hans motstandere ikke unnlot å raljere over. Heller ikke var hans vesen umiddelbart sympatisk - han kunne være brå og hensynsløs i debatten og avvisende i den grad at mange kalte det arroganse. Men hans fortettede energi, det rivende tempo med hvilket han formelig drev sakene foran seg, hans lidenskapelige opptatthet av de spørsmålene som fylte ham, og hans overlegne agitasjonskunst og evne til å fenge og rive med, gjorde ham til den fremste av førerne på Eidsvoll. Han var utvilsomt forsamlingens dyktigste taktiker,og var enn stundom uvøren i valget av sine midler, så var det fordi han var fanatisk overbevist om at det målet han stilte mot, var det eneste rette."
Den 9.mai valgte Riksforsamlingen Falsen til president den kommende uke. Falsen var således Riksforsamlingens president fra 10. til 16.mai 1814. Falsen var president den 16.mai da den endelige grunnloven ble opplest og vedtatt.
Fra Store norske leksikon siteres følgende biografi:
"Christian Magnus Falsen var i samtiden sterkt omstridt som embetsmann og politiker.Selvstendighetsmennene i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 omtalte han som “den herligeFalsen”, og ettertidens selvstendighetsmenn blant historikerne har gitt ham ærestittelen“Grunnlovens far”. Unionsmennene på Eidsvoll, som f.eks. Jacob Aall, har skildret ham meddystre farger: “Ubehageligt var hans Væsen, haard og stødende hans Tale, mørk og barskhans Mine i Forsamlingen.”
Mens Falsen på Eidsvoll ble beundret av selvstendighetspartiet, har ettertidens historikere –bl.a. Halvdan Koht – satt et stort spørsmålstegn ved hans politikk i årene etter 1814: “Ogendda hundrede aar etter hans død sitter det som et sviende spørsmaal i vor historie: Var hanen forræder? Eller blev det gjort ham blodig uret? Var det trods alt en indre sammenhæng i detilsynelatende motsigelser? Eller skiftet han virkelig idealer?”
Christian Magnus Falsen var norsk og ville være norsk. Faren hadde gjort seg til nordmann, ogmoren var virkelig norsk. Sine barndomsinntrykk fikk Christian Magnus fra Christiania og fraNordland. Men sine ungdomsår levde han i København, dit han som 9-åring flyttet med faren.Her gikk han først på Borgerdydskolen og fra 1795 på Schouboes Institut, og ble student medutmerkelse 1798. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1802.
Etter to år som prøveprokurator ved Akershus stiftsoverrett (hvor faren var justitiarius) varFalsen 1804–07 virkelig prokurator samme sted. 1807 fikk han bestalling somhøyesterettsadvokat, men etter bare få måneder i København flyttet han tilbake til Norge,hvor han var blitt konstituert som generalauditør ved Overadmiralitetsretten, en nyopprettetprisedomstol. Året etter ble han utnevnt til sorenskriver i Follo, og ble der til han etter debegivenhetsrike månedene våren 1814 fikk embetet som amtmann i Nordre Bergenhus (medbosted i Bergen).
De årene Falsen levde i København, følte han seg mer og mer knyttet til Norge. Hansinteresser gikk i retning av historie; det eldste bevarte manuskript fra hans hånd har somemne Atheniensernes Historie og er på nesten 500 sider. Det var atenernes demokratiskeforfatning som tiltrakk ham, og gjennom lesning av den danske historiker og filosof TygeRothes Nordens Statsforfatning før Lehnstiden lærte han at demokratiet hadde preget ogsådet gamle Norge. Fra sin far hadde han arvet troen på bondefrihet og særlig på den norskebonde. I Norge fortsatte han sine historiske studier. I Bergens Museums manuskriptsamlingfinnes en hel rekke historiske opptegnelser fra hans hånd, og en stor del av dem skriver segfra Norge i årene før 1814, således to hefter historisk-geografiske Excerpta fra 1804–05 og etstort Kronologisk Register over Historien fra Aar 2300 før Chr. til ca. 1800 etter Chr.
Under sitt korte opphold i København sommeren og høsten 1807 opplevde Falsen det britiskeoverfallet på byen, og han gjorde seg bemerket som kaptein ved studentkorpset. Men hanskyndte seg snart tilbake til Norge, og da grev Herman Wedel Jarlsberg etter utbruddet avkrigen med Sverige våren 1808 organiserte Bærums frivillige Jægerkorps, fikk Falsenkommandoen over korpset og rykket i felten. Men tjenesten varte ikke mer enn fjorten dager,idet han ble utnevnt til sorenskriver i Follo.
Falsen kjøpte gården Vollebekk i Ås og bosatte seg der, og han ble snart opptatt av praktiskeog politiske spørsmål knyttet til bøndenes kår. Etter at Selskabet for Norges Vel var stiftet1809, fikk han 1811 opprettet et distriktsselskap for Follo, og i selskapets topografisk-statistiske samlinger offentliggjorde han 1812 en avhandling om grunnsetningene for en nygårdsmatrikkel for Norge, en ensartet skatteskyld for all jord i landet – en tanke som ble sattut i livet av Stortinget 1818. Falsen ville ikke legge tunge skatter på bøndene, men hevdet athandelsstanden, som “suer Landets Marv”, var den som især burde beskattes. I et foredrag inovember 1812 om “den sande og falske Handelsstand” rettet han et skarpt angrep på dennorske handelsstand for dens egoistiske utnyttelse av nødsårene under krigen. I foredragetuttalte han seg skarpt mot alle monopoler og privilegier.
Helt frem til Kielfreden synes Falsen å ha vært den lojale embetsmann som helhjertet gikk innfor å støtte det gamle regime. Våren 1813, da så mange nordmenn under trykket av den storenød gav uttrykk for bitterhet mot konge og regjering, og på en tid da gruppen rundt grevWedel trådte i underhandling med svenske agenter om en svensk-norsk union, virket Falsensom kontraspion. Og målet for hans etterretningsvirksomhet var nettopp Wedel-kretsensplaner. Ennå ligger hans egenhendige spionrapporter i Friedrich av Hessens arkiv og fortellerikke bare om de planer Wedel hadde våren 1813 om et brudd med Danmark og forening medSverige, men de vitner også om Falsens egen store lojalitet mot regimet.
Falsen var ikke bare den pålitelige embetsmann som kunne brukes til så vanskelige oppgaversom spionasje på andre nordmenn, han gav selv det eneveldige regimet sin varme tilslutning,bl.a. i brev til Christian Frederik 13. desember 1813: “... saa snart det gjelder Kongen ogLandet, ere rede til at opoffre Alt, var det end vort Liv ...” Både i ord og handling var Falsenfast knyttet til det eneveldige regime helt frem til atskillelsen fra Danmark.
Reiser man spørsmålet om hva Falsen må ha betydd for utformingen av Eidsvollsgrunnloven,kommer man neppe frem til et svar som berettiger til ærestittelen “Grunnlovens far”. Falsenvar ikke med på stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar, og det var på dette møtet den storeavgjørelsen ble tatt. Det var da Christian Frederik gav opp sine planer om å la seg utrope tilkonge i kraft av Kongeloven og etablere et nytt arveenevoldsregime. Det var også da det blebestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle utforme en konstitusjon; Falsenvar med på å å utforme denne konstitusjonen innenfor en ramme som alt var gitt.
Falsens berømmelse som “Grunnlovens far” hviler for en vesentlig del på det Adler-Falsenskegrunnlovsutkast. Det kan ikke nektes at utkastet fikk større betydning enn noe annet utkastfor utformingen av Eidsvollsgrunnloven. Men det bør tross det ikke tillegges for stor vekt. DetAdler-Falsenske grunnlovsutkast er ikke noe selvstendig eller originalt arbeid. Det er enkompilasjon, hvor de viktigste elementer er hentet fra andre konstitusjoner i revolusjons- ognapoleonstiden. Det er – som historikeren J. S. Worm-Müller har påpekt – etskrivebordsprodukt, laget på kort tid, ikke et verk som er modnet gjennom års ettertanke. Detkan også med god grunn reises spørsmål om Falsen virkelig er hovedmannen bak utkastet.Ludvig Kristensen Daa var riktignok overbevist om at Falsen var den egentlige skaper avgrunnlovsutkastet og reiser endog spørsmål om hva der “vel kan have bevæget K. MagnusFalsen til at erkjende som deltager i sit literære Arbejde en Mand der neppe syntes at kunnehave ydet ham nogen væsentlig eller nogen uundværlig Bistand”. Johan Gunder Adler harimidlertid selv uttalt som gammel at “Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige harskrevet den første, politiske og vigtigste Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiskeDeel”. Adlers uttalelse kan vanskelig tolkes annerledes enn at han har skrevet innledningen,første kapittel – som inneholder alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, annetkapittel – om valgforsamlingene – og tredje kapittel – om regjeringsformen, mens Falsen harskrevet resten. Dette vil igjen si at Adler har skrevet den viktigste delen, den delen somomhandler den egentlige forfatningen. Også andre kilder tyder på at Adlers utsagn er riktig,og i dag vil de fleste oppfatte Adler som forfatter av den viktigste delen av grunnlovsutkastet.
Det er imidlertid først og fremst Falsens virke i Riksforsamlingen på Eidsvoll, dit han kom somen av tre representanter for Akershus amt, som har dannet grunnlag for betegnelsen“Grunnlovens far”. Hans stilling som selvstendighetspartiets fører og drivende kraft erubestridt. Den plassen vil ingen kunne ta fra ham. På mange måter har han også fåttbetydning for utformingen av grunnloven, både på grunn av grunnlovsutkastet og hans stillingsom konstitusjonskomiteens formann og som forsamlingens president i de viktige dagene i maida komiteens innstilling skulle ferdigbehandles. Men han har neppe bidratt til å gi Grunnlovenså mange trekk at han kan betegnes som dens far.
To sentrale trekk kjennetegner Eidsvollsgrunnloven i den lange rekke konstitusjoner som bleformet i revolusjons- og napoleonstiden: den sterke kongemakt og den antiaristokratisketendens. Uttrykk for ønsket om å skape en sterk kongemakt finner en i bestemmelsene omordningen av statsrådet, kongens myndighet over utenrikspolitikk, hærvæsen, rett til åerklære krig og slutte fred osv. Grunnlovens antiaristokratiske karakter avspeiler seg istemmerettsreglene, i tokammerordningen, som i virkeligheten var et kamuflertettkammersystem osv. Skal en få et bilde av Falsens betydning for utformingen avEidsvollsgrunnloven, må en først og fremst studere hans stilling på disse punktene.
Av naturen var Falsen aristokrat, og han ønsket å gi Norges konstitusjon en aristokratiskkarakter. I det Adler-Falsenske grunnlovsutkast var det således foreslått et tokammersystemmed meget innskrenket stemmerett og valgrett til et førstekammer. Grunnlovensstemmerettsregler, som gav stemmerett til relativt mange, og bestemmelsene omtokammersystemet, som i virkeligheten bare var et modifisert ettkammersystem, ble til motFalsens bestemte ønsker. Annerledes var det imidlertid med det andre hovedtrekket sompreget Eidsvollsgrunnloven, den sterke kongemakt. Helt frem til Kielfreden hadde Falsen værtnær knyttet til regimet, og Frederik 6s oppgivelse av Norge dannet ikke her noe brudd. PåEidsvoll stod Falsen så nær Christian Frederik at mange betraktet ham som prinsens talsmannog agent. Tilknytningen til Christian Frederik kom også til å prege hans arbeid medgrunnlovsutkastet og hans politikk på Eidsvoll. Christian Frederik fikk således det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet til gjennomsyn og gjorde sine merknader; på grunnlag av dissemerknadene gjorde Falsen sine endringer i utkastet før det gikk i trykken. Bl.a. strøk hanviktige paragrafer som angikk ordningen av statsrådet etter forslag fra prinsen.
Noe lignende gjentok seg på Eidsvoll. Christian Frederik ble holdt underrettet om arbeidet medGrunnloven, og brev fra Georg Sverdrup som er blitt kjent i nyere tid, viser at prinsen i vissetilfeller nærmest stilte ultimatum. Dersom ikke grunnloven ble slik han ønsket, ville han ikke taimot valget som konge. I Riksforsamlingen søkte Falsen konsekvent å styrke ChristianFrederiks stilling på kort sikt, ved de viktige forslagene om oppløsningen av Riksforsamlingenså snart konstitusjonen var ferdig, ved å hindre at det ble opprettet en utenrikskomité somkunne føre kontroll med utenrikspolitikken, og ved opprettelse av en finanskomité. På sammelinje står hans forslag 16. april om konstitusjonskomiteens første punkt. Det skulle ikke hete atNorge var “et indskrænket arveligt Monarchie”, men “et frit, uafhængigt og udeleligt Rige” og“Regenten skal føre Titel af Konge”.
Etter at Christian Frederik var valgt til Norges konge og Riksforsamlingen oppløst, sendteFalsen i juni ut et stridsskrift for selvstendighetspolitikken. Under henvisning til Sverigesmaktkrav fremholdt han at en forening mellem de to riker bare kunne bli hellbringende omChristian Frederik ble valgt til Sveriges konge. For øvrig stod Falsen, som bodde et stykke frahovedstaden, utenfor de politiske forhandlinger i sommermånedene 1814. Han ble tilkalt blantkongens rådgivere 13. august til rådslagning om Mossekonvensjonen, og han var her med påå råde til fortsatt kamp for selvstendigheten. Han opplevde det som et stort nederlag atkonvensjonen med Sverige ble vedtatt, og bare fjorten dager etter at avtalen var et faktum,lot han seg utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus amt.
10. januar 1815 hadde Falsen ferdig et politisk programskrift med tittelen Norges Odelsret.Han erklærte her odelsretten for “den norske Friheds sande Palladium” og hevdet at den“ifølge sin Natur” måtte “være Adels- og Pengearistokraterne imod”. Han satte seg som mål ågjenreise odelsretten slik den hadde vært før forordningen av 5. april 1811. Han ville arbeidefor et samfunn av selvstendige småbønder, og han krevde tryggere kår for leilendingene. Hanhevdet også at det stred “mod Principet” at embetsmenn hadde fått stemmerett, men hananså det for nødvendig for å ha en opplyst klasse blant de styrende. Derimot fant han det var“under enhver Omstændighed urigtigt” at borgere uten gård og grunn hadde stemmerett.
Åtte dager etter at Falsen gav ut skriftet om odelsretten, ledet han valgforsamlingen forNordre Bergenhus amt, og valget viste at fremdeles var hans posisjon urokket innenbondestanden; han fikk 54 av 57 stemmer, og sammen med ham ble det valgt tre bønder. Hanforberedte sin stortingsgjerning ytterligere ved å utarbeide et forslag til en ny odelslov, etforslag som ville styrke odelsretten. Lovforslaget inneholdt et forsøk på å hindre oppsamlingenav store jordegods og på å frigi sagbruksdriften. Han frarådet bestemt salg av detbenefiserte gods, som ville føre til at godset falt i hendene på “Capitalister”. Et lite skrift hangav ut våren 1815 om Einar Tambarskjelve, var også i realiteten et innlegg for hans politikk,idet han skildret Einar som en stridsmann for konstitusjonelt styre, for bøndenes rett og forrikets selvstendighet.
Falsen kom likevel ikke til å spille den rolle på Stortinget 1815–16 som han hadde håpet. Hersporer man også en begynnende svingning bort fra bondepolitikken, idet han foreslo at hvertamt skulle velge minst en embetsmann og minst en jordbruker. Hans posisjon var tydeligsvekket. Det får man klart vitnesbyrd om i stortingsvalget høsten 1817. Som ved detforegående valg ble han valgt som representant for Nordre Bergenhus, men bare medstemmene til 27 av 63 valgmenn. Og da han møtte på Stortinget 1818, ble hans valgfullmaktforkastet med 37 mot 32 stemmer.
Det kan ikke herske tvil om at underkjennelsen av hans valg forbitret ham, og det bidrog utentvil til den holdningsendring man nå kan spore i hans politikk. Bondeoppløpene 1818 haddeundergravd hans tro på bøndenes politiske evne, og forfatningskampen på Stortinget 1821økte hans skepsis. Et viktig spørsmål på det første ordentlige storting gjaldt fordelingen avsakene mellom det samlede Storting og dets to kamre – Odelstinget og Lagtinget. Trossmotstand fra bl.a. Christie seiret Falsen, idet både skattefordelingsloven og vernepliktslovenble avgjort med simpelt flertall.
Falsen hadde i Riksforsamlingen vært med på å drive gjennom kravet om alminnelig verneplikt,og han hadde senere blitt medlem av en komité som skulle foreslå nærmere bestemmelser omordningen av verneplikten. Komiteen var samlet i Christiania våren 1815, og her var Falsenmed på et forslag som stod i klar kontrast til hans standpunkt på Eidsvoll, nemlig at man skulleopprettholde den gamle ordningen med at utskrivningen skulle avgrenses til bare å omfattebondegutter. Hans begrunnelse var at det ikke lenger var nødvendig å reise hele folket tilkamp for selvstendigheten, og i den nye situasjonen viste det seg at Falsens tilknytning tiloverklassen var sterkere enn hans demokratiske prinsipper.
Bortsett fra i vernepliktsspørsmålet lar det seg ikke påvise noen egentlig politisk kursendringhos Falsen de første årene han satt som representant på Stortinget. Da Nicolai Wergelandsskrift om “Danmarks Forbrydelser mod Norge” kom ut 1816, skrev Falsen et svar som kom utvåren 1817. Det viser at han nå – som i 1814 – mente at den nasjonale selvstendighetskampmåtte føres mot Sverige, ikke mot Danmark. På nyåret 1817 begynte han, sammen med JonasRein og Herman Foss, å gi ut et politisk ukeblad, Den Norske Tilskuer, uten at det ble noenegentlig forlagssuksess. 1817 utarbeidet han dessuten en populær grunnlovsfortolkning,Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar. Med styrke hevdet han her atforeningen med Sverige var innskrenket til felles konge og felles forsvar, og han uttalte segbestemt mot kongens adgang til å belønne fortjenester i Norge med svenske ordener.
Fra 1819 av la Falsen ned et stort arbeid på historiske undersøkelser og syslet særlig med enfremstilling av den gamle norske historie. Høsten 1821 gav han ut en innledning, en historisknorgesgeografi med en skildring av det gamle norske samfunn, og 1823–24 utkom hansNorges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter i fire bind.
Ved stortingsvalget 1820 ble Falsen valgt til representant for Bergen by med høyestestemmetall, etter at Christie hadde frasagt seg gjenvalg. Det var et utslag av Falsens nyestemning at han under tingsamlingen allerede i februar, som formann i reglementskomiteen,satte frem forslag om å gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger, og senere – daforslaget ble forkastet mot bare seks stemmer – et grunnlovsforslag om det samme. Detteforslaget ble i juni fulgt av en rekke andre grunnlovsforslag når det gjaldtrepresentasjonsordningen. Disse forslagene gikk på den ene side ut på å gjennomføre detsom endelig ble vedtatt 1859 – å fastsette i selve Grunnloven representanttallet for hvervalgkrets, og på den annen side å skille Lagtinget ut som en særskilt valgt forsamling, utpekt idobbelte indirekte valg for hele ni år. Lagtinget skulle med det bli et virkelig overhus, og detskulle få et absolutt klassepreg med forskriften på at “ingen Bonde maa vælges til at møde paaLagthinget”. Men også Odelstinget ville han omdanne i samme retning; hvert amt skulle nokvære pliktig til å velge en bonde, men heller ikke mer enn en.
På Stortinget 1821 fremsatte Falsen også to andre kontroversielle forslag, som klart markertehans nye syn. Det første forslaget gjaldt spørsmålet om avskaffelse av adelen. Falsenfremsatte nå en gjentakelse av de to lovforslagene av 1816 og 1818 som kongen haddenektet å sanksjonere. Men da saken kom opp i Stortinget, sluttet Falsen seg til dem som villeha saken utsatt til neste storting, under henvisning til de farer fra utlandet som Karl Johan nåskremte med. Falsen led her nederlag, og loven ble drevet gjennom.
Den andre saken gjaldt gjeldsoppgjøret med Danmark. Kieltraktaten hadde fastslått at Norgemåtte bære sin del av den dansk-norske statsgjelden, og etter flere års forhandlinger haddeKarl Johan 1819 inngått en avtale om betaling av 3 millioner riksdaler. I singrunnlovsfortolkning fra 1817 hadde Falsen hevdet at Norge ikke skyldte Danmark noe, og atKieltraktatens bestemmelse om deling av gjelden ikke var forpliktende for Norge;konvensjonen av 1819 var avsluttet uten Stortingets samtykke. Falsen ble formann i denkomiteen som behandlet konvensjonen, og foreslo i sin innstilling at Norge bare skulle betaleden delen av gjelden som alt var forfalt og kreve at Sverige skulle betale resten.
Også denne saken møtte bestemt motstand i Stortinget, som sendte den tilbake til komiteen.Falsen skrev nå en ny innstilling, som nesten på hvert eneste punkt tok et annet standpunktenn den forrige innstillingen. Han tilstod åpent at han hadde skiftet mening fra sitt tidligerestandpunkt, og argumenterte med at det var om å gjøre ikke å provosere svenskene. Seneregikk han faktisk så langt at han i forbindelse med stortingssamlingen 1824 skrev en anynompamflett hvor han gikk inn for å gi kongen absolutt veto. Hvis Karl Johan ikke fikk et slikt veto,kunne han etter Falsens mening komme til å sette voldsmakt mot Stortingets beslutninger.
For første gang kom Falsen nå i direkte forbindelse med Karl Johan. Mens kongen var iChristiania i august 1821, tilbød han Falsen det nye embetet som generalprokurør som hanplanla å opprette. Falsen hadde allerede i sitt grunnlovsutkast fra 1814 uttrykkelig forutsatt atet slikt embete skulle opprettes, med den oppgave å føre tilsyn med statens tjenestemenn. Iførste omgang tilrådet Falsen at saken foreløpig ble utsatt. Men tre måneder senereunderrettet han stattholderen om at han var villig til å motta embetet, og et halvt år senereble han utnevnt til generalprokurør av kongen, uten innstilling fra regjeringen i Christiania.
I de tre årene han var generalprokurør, utfoldet Falsen en omfattende kontrollvirksomhet.Han påtalte forsømmelser og misbruk av makt, og tok imot klager fra forurettede. Han uttalteseg også om lovforslag fra regjeringen. Et sentralt trekk ved hans virke kommer til uttrykk ihans tiltak til reformer i fengsels- og straffevesenet. Men arbeidet som generalprokurør brakteham liten takk. Embetsmennene likte ikke generalprokurørens strenge kontroll. Amtmenn ogsorenskrivere saboterte så langt det var mulig hans forslag, og det kom enkelte ganger tilvoldsomme sammenstøt. Embetsmennene så på ham som en kongelig storinkvisitor, en politiskagent og angiver for Karl Johan.
I virkeligheten brukte ikke Falsen sitt nye embete i partipolitikkens tjeneste. Men den måtenhan hadde fått embetet på, førte til at han ble møtt med mistillit, og nå ikke bare fra endemokratisk opposisjon, men også fra hele embetsstanden. 1824 vedtok Stortinget mot énstemme en søknad til kongen om å inndra generalprokurørembetet når dette ble ledig, ellergjerne før, og overfor dette forslaget trakk Falsen seg tilbake.
I begynnelsen av 1825 overtok han stiftamtmannsembetet i Bergen etter Christie, og somChristie klaget han over den store arbeidsmengden. Det er også hevet over tvil at alle angrephan var blitt utsatt for, hadde satt sitt preg på hans nervøse sinn. I mai 1828 flyttet Falsentilbake til Christiania, da han tiltrådte embetet som justitiarius i Høyesterett. Han hadde meldtseg til dette embetet fordi Stortinget i 1827 hadde nektet ham den kontorgodtgjørelse somkongen hadde bevilget ham, og han ble utnevnt mot regjeringens innstilling. Men arbeidet somjustitiarius ble ikke langvarig, idet han alt i juni måned fikk et slagtilfelle i retten, og seneremøtte han ikke der. I november samme år ble han oppnevnt som medlem av den nyekriminallovkommisjonen, og han arbeidet flittig med de spørsmål som han ble forelagt. Mensommeren 1829 ble han så syk at han måtte tenke på å ta avskjed. Men før han fikk sendt sinavskjedsansøkning, døde han, bare 47 år gammel."
|
1782 - 1830 (47 år)
[1, 2]