| Notater |
- Hans Jacob Stabel (1769-1836) var sogneprest i Aurdal i Valdres. Sammen med sorenskriver (senere amtmann) Lauritz Weidemann fra Toten og gårdbruker Anders Lysgaard fra Biri representerte Stabel Kristians amt ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Stabel var første representant. Han sluttet seg med fullt hjerte til Selvstendig-hetspartiet. Han hadde ikke noe eget program for møtet på Eidsvoll. Han hadde imidlertid underskrevet Weidemanns grunnlovsforslag, og sentralt i dette forslaget er den såkalte "innfødsretten". Kun innfødte nordmenn skulle få embeter, av frykt for at Storting og embetsverk skulle tas over av utenlandske embetsmenn. Han opptrådte som en ekte nordmann under debatten om borgerrett med en lengre skrevet tale, hvor han protesterte mot at "utlendinger som vinnesyke hensikter førte hit til oss, skulle dele med oss en rett, der har kostet og vil koste oss tunge oppofrelser å erverve".
Stabel fortsatte ikke i politikken etter 1814, men fortsatte som konstituert prost i Valdres.
Hans Jacob Stabel var født i Onsøy 27. august 1769 som sønn av sognepresten til Onsøy, senere prost Johannes Bruun Stabel (1726-1796) og hans hustru Marie Elisabeth Zindberg (1729-1800).
Han giftet seg første gang i 1799 med Anna Elisabeth Nørbeck (1775-1799), som han hadde vært forlovet med i 5 år, men hun døde bare 22 dager etter bryllupet). 5. februar 1802 ble han etter kongelig bevilling viet til den da 19 ½ år gamle Sophie Christine Schnitler Piro. (1782-1857). De fikk 7 barn.
Stabel tok studenteksamen i 1787 og begynte å studere jus, men forlot dette studium etter farens ønske, tok fatt på teologien og avla eksamen i 1792. Etter sin karakter hadde han rett til å søke et residerende kapellani, men han anså det som sin plikt å hjelpe sin gamle 70 årige far, som hadde søkt om å få sin sønn til personell kapellan. Stabel fikk denne utnevnelsen 8. juni 1792 og ble innviet av biskop Schmidt 6. juli samme år. Etter farens død i 1796 dro Stabel til København for å søke befordring og utdanne seg i språk. Noen befordring ble det ikke og han reiste hjem igjen. Snart ble det klart for ham at hjemme var det intet å vinne, og i 1798 måtte han igjen til København for å "solisitere". Etter 15 måneder kunne han reise hjem igjen med sitt kallsbrev i lommen. 21. juni 1799 ble han utnevnt til residerende kapellan i Vestre Slidre, Valdres. 28. mars 1806 ble Stabel utnevnt til sogneprest i det nyopprettede Søndre Aurdal kall i Valdres, der han ble lenge. I 1814 ble han konstituert prost i Valdres og 23. desember 1816 ble han virkelig prost i det samlede Totens og Valdres prosti.
I årene etter 1814 ble Stabel meget yndet av Carl Johan uten at det med det første lykkes han å få noe nytt embete. Besværlighetene i hans kall, han hadde 3 annekser, av hvilke det ene lå hele 5 mil fra prestegården, og overalt måtte han ri - og de store oppofrelsene han der hadde gjort, idet han hadde måttet ta til hjelp alle sine egne midler, måtte berettige ham til å vente en meget god befordring. Spesielt hadde han håp om dette ettersom Carl Johan det første år han var konge (1818), ga ham et spesielt vitnesbyrd om sin nåde. Gjennom stattholderen Grev Sandels ga kongen uttrykk for "sin nådigste tilfredshet med hans embetsnidkjærhet og konduite med det tillegg, at hans Majestet for å gi ham et offentlig bevis på høystsamme nådigste bevågenhet hadde utnevnt ham til ridder av Wasa-ordenen og skjenket ham en gulddåse". Stabel foretok året etter en reise til Stockholm for å takke kongen.
Samme året ble han beskikket til medlem av matrikuleringskommisjonen for Valdres-Hadeland og Lands fogderi.
Stabel var en meget velansett embetsmann, og etter å ha søkt et par andre embeter ble han i 1822 stiftsprost i Kristiansand. Da hadde han vært forlikskommissær i 23 år og siden 1819 medlem av matrikuleringskommisjonen i fogderiet. Dessuten hadde han etter anmodning fra Peder Anker virket som bestyrer av veivesenet i sitt prosti. Det var 20 mil veier i dette prostiet, og da Stabel ble prest var de alle ufremkommelige. Da han forlot stedet, kunne man kjøre dem alle i vogn.
Etter hvert begynte han å lengte tilbake til Opplandene og han søkte derfor om få ansettelse i Østre Toten når embetet var delt. I mai 1825 ble Stabel utnevnt som sogneprest til Østre Toten. Biskop Munch erklærte ham for en "utmerket duglig, kraftfull og rettskaffen embetsmann, og kristelig og oppbyggelig predikant, en innsiktsfull og erfaren prost, som han med trygghet kunne betro bestyrelsen av de biskoplige embeter under sin fraværelse, en kjærlig og fornuftig familiefar".
Etter er par år, 16. juni 1827, fikk Stabel igjen sitt gamle prosteembete, og han vedble i dette embetet til sin død 7. januar 1836. I 1831 fikk han sin sønn Peder Anker Stabel til kapellan.
I Østre Totens hovedkirke finnes Stabels maleri med motto: "Vig ikke tilbage for vanskelighederne, men gaa dem i møde med dristighed".
Stiftsprost Stabel og hans annen hustru ligger begravet ved sakristidøren til hovedkirken på Toten, Hoff kirke. Over deres grav som er dekket av malmplater, er det reist minnesmerker med inskripsjoner.
På kirkebakken utenfor Bagn kirke i Valdres står det en stor bauta med følgende inskripsjon:
E I D S V O L D S M A N D E N
H. J. S t a b e l
P R E S T. I. S. A U R D A L
1806 - 1822
E N I G E O G T R O
T I L D O V R E F A L L ER
|
1769 - 1836 (66 år)
[1, 2, 3]