| Notater |
- Viseadmiral Aimar Sørenssen var blant de marineoffiserene som i størst grad kom til å prege utviklingen av Sjøforsvaret etter den annen verdenskrig, både som forbilde, som lærer og som sjef i en periode preget av store omstillinger.
Sørenssen vokste opp i Kristiania og Horten. Etter eksamen fra Sjøkrigsskolens nederste avdeling 1926 og øverste avdeling 1928 gikk han ut i tjeneste om bord og deltok bl.a. i oppsynsvirksomhet ved Svalbard og Island. 1939 var han på nøytralitetsvakt langs norskekysten som sjef på torpedobåten Snøgg. Vinteren 1940, rett før den tyske invasjonen av Norge, ble han sendt til Portsmouth i Storbritannia for å bli utdannet til tjeneste på en ny type torpedobåt, og han overtok som sjef på MTB 5 i juni 1940. Allerede i august ble han imidlertid sendt til Halifax i Nova Scotia, Canada for å delta i utdanningen av norske sjøfolk til marinen og som skyttere i handelsflåten.
Januar– november 1941 var Sørenssen sjef for marinens treningsleir Camp Norway i Lunenburg, Nova Scotia. Desember 1941– november 1942 gjorde han konvoitjeneste i Nord-Atlanteren som skipssjef, først på jageren Mansfield med stasjon i Liverpool, så på jageren Lincoln med stasjon i Halifax. Deretter gjenopptok han arbeidet med utdanning av nytt personell til Marinen, nå med base i Storbritannia.
Ved hjemkomsten etter krigen overtok Sørenssen stillingen som sjef for personellstaben i Sjøforsvarets overkommando. 1946 ble han utnevnt til sjef for Sjøkrigsskolen, en stilling han hadde i fem år. I denne perioden var han også sjef på jageren KNM Stavanger og for 1. jagerdivisjon. 1951 ble han utnevnt til sjef for Bergen orlogsstasjon på Marineholmen. Han skulle bli i Bergen i 11 år.
Som innehaver av sentrale sjefsstillinger i Sjøforsvarskommando Vestlandet i en årrekke og som medlem av utvalget for å utrede flytting av marinens hovedbase fra Karljohansvern på Horten til Bergen kom Aimar Sørenssen til å spille en sentral rolle i arbeidet med å etablere den nye hovedbasen. Utvalget gikk inn for å anlegge basen på et 800 dekar stort område i Mathopen sør for Bergen. 4. mai 1962 kunne Sørenssen, nå i egenskap av kontreadmiral og sjef for Sjøforsvarskommando Vestlandet, stryke flagget som siste sjef på Marineholmen, etter 155 års sammenhengende sjømilitær virksomhet, og heise sitt kommandotegn på marinens nye hovedbase Haakonsvern.
1. november 1962 ble Sørenssen utnevnt til viseadmiral og sjef for Sjøforsvaret. Nå fikk han ansvar for å gjennomføre flåteplanen av 1960, som gikk ut på bygging av 50 nye krigsfartøyer til Marinen i tidsrommet 1961– 67, til erstatning for de foreldede fartøyene fra den annen verdenskrig. Sørenssen søkte avskjed fra Sjøforsvaret 1. november 1967. Etter 44 års tjeneste kunne han trekke seg tilbake til slektsgården Gipsund i Rygge.
Aimar Sørenssen var en høyt respektert sjøoffiser. Som leder utstrålte han en naturlig autoritet, og det gikk gjetord i marinen om hans evne til å manøvrere jagerne av Oslo-klassen. Hans lederstil var preget av evne til å delegere. Han var oppriktig opptatt av sine underordnedes ve og vel og gav sjenerøst av sine kunnskaper og ferdigheter.
Kilder og litteratur
Barth, 1930
E. A. Steen: Norges sjøkrig 1940– 1945, bd. 4– 5, 1959– 63
R. Jensen (red.): Sjømilitære Samfunds kalender 1814– 1964, Horten 1965
J. Rustung Hegland: Marineholmens historie, 1966
HEH 1984
B. Grimstvedt: nekrolog i Aftenp. 27.5.1986
M. Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, Bergen 1995
opplysninger fra Sørenssens sønn dr. techn. Aimar Sørenssen, Gipsund gård, Rygge, 2004
|
1905 - 1986 (81 år)
[1, 2]