Andre hendelser:

• Dåp: 11 Okt 1839, Kristiansund, Møre og Romsdal

Notater:

Ved FT 1900 er hun ugift lærerinde ved Middelskole
I 1910 er hun" Privatlærerinde med livrente"
Den nye formannen var middelskolelærerinnen Josefine Sørvig, som kom tilbake til Larvik
etter et opphold i Østfold. 9. mars 1905 hadde de gjenstående styremedlemmene av Larviks
stemmerettsforening sammenkalt til et møte hvor det ble besluttet at foreningen som hadde
trått ut av virksomhet, skulle vekkes til live. Det ble valgt formann og medlemmer til styret,
og Sørvig "samlet igjen troppene" etter at Abrahamsen hadde forlatt byen. Men strukturen i
foreningen ble på et vis lagt om, interessefeltet dreide fra en mer politisk innfallsvinkel hvor
gjennomføringen av kvinnestemmerettsreformer var det vesentlige til en mer husmoderlig
tilnærming til emnene som ble tatt opp.
Det var ikke stemmerettssaken som i første omgang vekket Larvikskvinnenes interesse. På
møtet ble det bestemt at foreningen skulle arbeide for fremme av husflid for barn.Den
aldrende formannen var spesielt interessert i dette arbeidet, og det ble berammet et nytt møte
hvor formannen skulle holde foredrag om dette. Kanskje følte foreningen at de måtte ha et
bredere interessefelt for å appellere til kvinnene i Larvik. Det møtte kun opp et par
medlemmer imidlertid, og foredraget ble ikke holdt. Men Larvik hadde også en
diskusjonsforening i 1905, og denne foreningen hadde hørt om Sørvigs ide, og ga
Stemmerettsforeningen 10 kroner som støtte. Det ble kjøpt inn materiale til spånfletning av
hatter, og en lærerinne ved Larviks folkeskole begynte undervisning i dette i et lokale på
Middelskolen. 6 jenter fra folkeskolen og 1 fra middelskolen startet opp med spånfletning.
Det "nye" Larviks ledd av L.K.S.F. var ikke egentlig direkte engasjert i stemmerettsarbeidet,
det var andre emner som opptok kvinnene på dette tidspunktet. Likevel ble denne foreningen
166
kalt en kvinnestemmerettsforening, og selv om skolering av kvinnene innenfor en meget vid
ramme stod på agendaen, var arbeid for kvinnens stemmerett vesentlig for foreningen.
Rönnbäck finner at også stemmerettskvinnene i Sverige var opptatt av andre temaer enn
kvinnestemmeretten innenfor rammen av kvinnestemmerettsforeninger. 16) Kvinnene
samtalte om samfunnspolitiske spørsmål. De arrangerte foredrag og kursvirksomhet, de drev
folkeopplysningsarbeid og koblet dette sammen med kvinnesak. Gjennom kunnskap ville
kvinnene få bedre selvtillit, noe som var viktig for å kunne gå inn i rollen som en aktiv
medborger. Larviks ledds mer praktiske linje, kunne tjene ulike hensikter. Flere kvinner
kunne ønske medlemskap i foreningen, spånflettingskurset for jentene hadde et element av
filantropi i seg og foreningens politiske formål ble nedtonet.
Et eksempel på Stemmerettsforeningens allmenndannende funksjon er Hanna Isachsen fra
Drammen sitt foredrag i foreningen i februar 1907. Hun holdt foredrag om "dannelse og
religiøsitet". Dette var et møte som var åpent for alle, styret fant at dette var så viktig at alle
kvinner burde få anledning til å være med. Ungdomsforeningens lokale var overfylt.
Østlandsposten refererte fra møtet i begeistrede ordlag, , fru Isaachsen holdt et "udmærked
Foredrag", skrev avisen. 17) Også Jarlsberg og Larviks Amtstidende refererte fra møtet 15/2-
1907. Avisen beskrev tilhørerne som "meget interesserte" og foredraget som "aandefuldt".
Foreningen arbeidet for å dyktiggjøre medlemmene og andre interesserte innenfor emner som
hevet den allmenne kompetanse, og religion og religiøsitet var klart definert innenfor det
feminine kompetanseområdet. I mars 1909 var det medlemsmøte i Larviks ledd av L.K.S.F.,
og 60 stykker møtte opp for å høre foredrag "Religionsundervisningen i vore skoler."
Sommeren 1905 skulle kvinnene organisere sin riksomfattende underskriftskampanje da de
var utelukket fra å delta i mennenes. Styret i Larviks ledd arrangerte underskriftskampanje i
Larvik 13. august. Resultatet ble meget positivt, hele 5000 ja-stemmer ble avlagt av kvinnene
i Larvik. Det var de unge medlemmene av foreningen som var mest ivrige i dette arbeidet, de
"gik til arbeidet med den samme begeistring, som i dette mindeværdige aar overalt sporedes i
vort land." 18)
Også i Larvik ble kvinnene representert i flere utvalg etter hvert. På medlemsmøte 29.
september 1905 ble det fremmet forslag om at også kvinner burde velges til lagrette- og
domsmenn.En uttalelse ble stendt fra foreningen til kommunepolitikerne om dette. 10
kvinner ble foreslått av Larviks ledd. Men kommunestyret var ennå ikke klar til å velge
kvinner og forkastet alle forslag om kvinner på dette tidspunktet.
Josefine Sørvig fortsatte som formann i Larviks ledd af L.K.S.F fram til 1911. Hun var den
eldste formannen i noen av leddene i Vestfold.19) Hortens ledd hadde engasjert seg for å få
endret L.K.S.F.`s lover og gjøre landsforeningen mer demokratisk. Men i Larviks ledd fantes
det ikke samme vilje og ønske om forandring, foreningen virket mindre utålmodig og
aksepterende i forhold til den eksisterende situasjonen enn Hortens ledd gjorde. I Horten var
kvinnene mer aggressive og mer pågående. I Larvik stemte kvinnene på generalforsamlingen i
februar 1906 mot forslagene til forandringer i L.K.S.F.`s lover. 20) Endringsviljen hos
foreningen var mindre, og Larvikskvinnene godtok i stor grad Fredrikke Marie Qvams
lederstil og organisasjonens oppbygning og struktur.
Våren 1906 ble det holdt flere styremøter hvor det blant annet ble vedtatt henvendelser til de
ulike partiene i og omkring Larvik om å oppta stemmerett for kvinner på sine programmer
ved det kommende stortingsvalg. Foreningen arrangerte møter med foredrag om
167
kvinnestemmeretten hvor lokale kvinner hadde innlegg om denne. I løpet av høsten ble det
også holdt noen styremøter hvor styret tok standpunkt til saker som ble ansett som "mindre
spørgsmaal", og som styret avgjorde uten å sammenkalle til medlemsmøte. I oktober sendte
Fredrikke Marie Qvam ut forespørsel om hvorvidt Larviks ledd ville abonnere på det
internasjonale stemmerettsbladet "Jus Suffragii" som man håpet ville bringe istand
forbindelse mellom kvinnene i alle land. Larviks ledd besluttet å abonnere på det, da man
trodde det både ville være interessant og kunne gi stoff til meddelelser på medlemsmøtene.
I 1907 sendte hovedstyret i L.K.S.F ut en anmodning til leddene som å sende en henvendelse
til Stortinget om å innføre stemmerett for kvinner i den inneværende tingperiode. Larviks ledd
besluttet å sende inn en slik henvendelse. Den lød:
"Til Stortinget. Larviks led af landskvindestemmeretsforeningen andrager herved i ærbødighed stortinget om, at
statsborgerlig stemmeret for kvinder paa samme betingelser som for mænd gjennemføres i indeværende
stortingsperiode." 21)
L.K.S.K.s hovedstyre sendte også i 1907 inn til Stortinget en henvendelse angående
statsborgerlig stemmerett for kvinner. Henvendelsen ble blant annet støttet av Larviks ledd av
L.K.S.F. 22) Foreningens arbeid bar frukter også på det lokale plan, og dette året ble så mange
som 7 kvinner valgt inn i Larviks kommunestyre etter iherdig arbeid fra Larviks ledd at
L.K.S.F.
I 1909 holdt Betzy Kjelsberg fra Drammen foredrag i Larvik 23) Det var første gangen
kvinnene skulle delta i et Stortingsvalg, og i februar 1909 ble det holdt generalforsamling i
Larvik. Det nasjonale kvinneråds opplysningskontor ble omtalt, og Josefine Sørvig tilbød seg
å være mellommann mellom kontoret og publikum for de kvinnene som hadde behov for
opplysning og skolering i forbindelse med stortingsvalget 1909. Selv om det var første gangen
kvinnene fikk stemme ved stortingsvalg, var det få som benyttet seg av tilbudet. Kurs i
samfunnslære og politikk i Kristiania ble også bekjentgjort for Larvikskvinnene, men heller
ikke her var de lokale kvinnene interessert.
I 1909 forsøkte arbeiderkvinnene i Larvik å få til samarbeid med Kvinnestemmerettsforeningen.
Arbeiderpartiets kvinneforbund hadde tatt initiativ overfor foreningen i kampen
for stemmeretten. Det var kommet inn en oppfordring om "energisk agitation for kun at støtte
de kandidaters valg til Stortinget som forpligtet sig til at arbeide for lige politiske rettigheder
for alle - kvinder som mænd." Men dette var ikke kvinnene i Larviks ledd av L.K.S.F. enige i,
og følgende resolusjon ble sendt kvinneforbundet:
"Larviks led af L.K.S.F. finder for tiden ikke at kunne slutte sig til det af Arbeiderpartiets kvindeforbund
opstillede program som betingelse ved valg af storthingsmænd."
En klasseskillende tankegang hindret Stemmerettsforeningens samarbeid med
Arbeiderpartiets kvinneforbund, forskjellene i politiske ståsted var for store.
I 1909 sendte hovedstyret ut nye forslag til lover for foreningen som skulle demokratisere
organisasjonen og gi mer makt til lokalforeningene, Fredrikke Marie Qvam hadde gitt etter.
Generalforsamlingen i Larviks ledd av L.K.S.F. behandlet disse forslagene. De fleste av
medlemmene uttalte seg for det forslaget som med sitt sentralstyre skulle bringe leddene i
nærmere kontakt med hele organisasjonen. Det kom også fram ønske blant medlemmene om
at foreningen skulle oppta sosialt arbeid på sitt program og få i stand et hjem for ugifte mødre,
hvor de skulle arbeide og påvirkes til det gode. Men det ble ikke tatt noen beslutning om
168
dette. Det var sterke krefter innenfor Stemmerettsforeningen som ønsket å gi den en mer
allmenndannende og sosial profil. De ønsket ikke en snever politisk forening med et begrenset
mål å arbeide mot, nemlig stemmerett for kvinner.
Stemmerettsforeningen i Larvik hadde etter at den ble restituert i 1905 engasjert seg i andre
emner enn kvinnestemmerett, blant annet husflid og religiøsitet. Det var hos flere av
medlemmene ønske om at foreningen skulle endre karakter fra å være en politisk pådriver for
kvinnestemmeretten til å bli en kvinneforening med et mer allsidig innhold. Kristine
Bonnevie, gift med en lege i Larvik, ble valgt inn i styret i 1910. Hun var sterkt innstilt på å
endre foreningens struktur og ønsket at møtene i foreningen skulle få en noe annen karakter.
Hun ville ha oftere møter, og hun ønsket diskusjoner om emner som interesserte alle, ikke
bare politiske. Hun ville også at medlemmene skulle kunne sitte med håndarbeide ved
småbord og at de skulle få kjøpt forfriskninger rimelig. Da ville foreningen også kunne få
med noen arbeiderkvinner, mente hun. Det ble nedsatt en komite for å arbeide for en slik
omlegging av foreningens struktur, og Bonnevie ble selv formann i denne komiteen. Dermed
ser vi at stemmerettsforeningen i Larvik fikk et annet og mer husmoderlig formål som kanskje
ville appellere til flere og mindre homogene grupper av kvinner, og en del av denne
omstruktureringen bunnet i ønsket om å få med kvinner fra ulike sosiale lag i byen.
Jarlsberg og Larviks Amtstidende refererte fra generalforsamlingen i Larviks ledd:"
(...).Et Forslag af Fru Bonnevie om, at Møderne burde faa en lidt hyggeligere Karakter med Diskussion om
forskjellige Emner, ikke bare politiske, saa alle - ogsaa Arbeiderkvinderne - kunde omfatte Foreningen med mere
Interesse, blev mødt med meget Velvilje, og en Komite til at arbeide herfor blev straks nedsatt." 24)
I september 1910 arrangerte Larviks ledd det første samtalemøtet etter Bonnevies ide. Etter et
foredrag ble det invitert til diskusjon blant medlemmene, og 80 kvinner var møtt fram..
Resten av året ble slike samtalemøter holdt en gang hver måned. Frammøtet var stort, og til
slutt måtte man stenge dørene av mangel på plass. Foreningen gikk i overskudd, og
årsberetningen var optimistisk: "Med de penge, man alt nu har, tænkes der paa at sætte igang
noget nyt." Bonnevies innsats for at Stemmerettsforeningen skulle få med flere kvinner og
være interessant for ulike kvinnegrupper var vellykket. Hun så at det var nødvendig med
andre temaer enn bare kvinnestemmerettsproblematikken for å engasjere et bredere spekter av
Larvikskvinnene, og da kunne man gjennom "bakveier" mobilisere mer engasjement og støtte
i forbindelse med stemmerettsarbeid. Hun omdannet Larviks ledd av L.K.S.F. til en slags
samtaleforening, som kanskje var en foreningstype som ville ha større overlevelsesgrunnlag i
lokalsamfunnet i 1910. Foreningen forlot den politiske linjen og knyttet seg mer opp til den
huslige, temaer kunne være husstell, skolen og oppdragelse, og foreningen fungerte mer i tråd
med det tradisjonelle syn på hva kvinnerollen og femininiteten skulle representere.
Østlandsposten refererte til foreningen som "Samtaleforeningen" etter denne
omstruktueringen. 25)
"Samtaleforeningen for Kvinder hadde sit andet Møte i Avholdslokalet Torsdag. Der var fremmødt ca. 90
Kvinder. (...) Saa læste Fru Kr. Bonnevie op et Foredrag av Fru Mariane Nærup der var holdt i "Hjemmenes
Vel" for en Del aar tilbake. Det hedte: Nødvendighedten av at utvikle vore Børns økonomiske Sans. "
Østlandsposten refererte også fra møtet i desember 1910:
"Samtalemøte for Kvinder hadde sin tredje Sammenkomst itorsdags. Der var ca. 200 Kvinder tilstede. Fru
Skolebestyrer Kristoffersen holdt et utmerket greit og praktisk Foredrag om "Vort Husstell" 26)
169
Larviks ledd av L.K.S.F. viste seg på mange måter som et robust ledd. Riktignok endret
leddet karakter i 1910, og fikk en mer upolitisk profil. Foreningen fikk mer karakter av en
diskusjonsforening for kvinner, og hadde sikkert en videre appell enn en ren
kvinnestemmerettsforening som bare var fokusert på arbeid for kvinnestemmerett. Imidlertid
arbeidet foreningen hele tiden også etter L.K.S.F.s direktiver sentralt knyttet til
kvinnestemmerettens fremme.
I 1911 overtok Sara Sommerfelt, født i 1877, husbestyrerinne hos faren som var enkemann og
overlærer ved Larviks kommunale middelskole, formannsvervet i Larviks ledd av L.K.S.F.
Da årsmøtet ble avholdt i februar 1911, var det flere medlemmer av styret som var opptatt av
å starte husholdningskurs i matlagning, spesielt for de mange fabrikkjentene i Larvik.
Samtalemøtene som Kristine Bonnevie hadde startet, fortsatte med stor suksess. Bonnevie var
formann for arrangementkomiten og var "sjelen i møtene". Møtene ble holdt en gang i
måneden som "aftenmøter", og interessen og tilslutningen var så stor at de nesten alltid ble
besøkt av minst 200 kvinner. 18. mai 1911 sammenkalte Bonnevie til et møte av kvinner fra
de forskjellige foreningers styrer, i anledning et besøk av frk. Helgesen, som arbeidet for at
undervisning i kjøkkenstell skulle bli et obligatorisk fag i folkeskolen. Dette var også et ønske
i Larvik, og et skriv om dette med alle de tilstedeværende kvinners underskrift, ble sendt til
Larviks skolestyre. Kristine Bonnevie la mye engasjement i foreningens arbeid, og hun var
nok var mer opptatt av "de mykere sidene" ved kvinnesaken. Hun var også Stemmerettsforeningens
revisor.
Noen av medlemmene i foreningen ønsket å danne et ledd i Larvik av NKN, og det ble
bestemt at det skulle sendes en anmodning til Gina Krog om å få en foredragsholder ned til
byen for å få saken utredet. I april holdt fru Betzy Kjelsberg foredrag i foreningen om
betydningen av NKN.
"En del damer var til stede - formand eller viceformand for byens forskjelige foreninger, og efter det greie
foredrag besluttedes en komite nedsat for at faa dannet et lokalraad." 27)
Kristine Bonnevie ble medlem av denne komiteen. I 1913 ble det besluttet at et lokalråd i
Larvik skulle dannes. 6 foreninger sluttet seg til. Kristine Bonnevie ble valgt til formann i
rådet, og også Larvik hadde fått sitt Kvinneråd.
Etter at alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner var vedtatt i juni 1913, hadde noe av
leddets berettigelse falt bort. Målet som foreningen hadde kjempet for, var nådd. På Larviks
ledds årsmøte 28. oktober 1913 møtte det kun få medlemmer som møtte fram. Det var flere
som uttalte at det ville være fornuftig å oppløse foreningen, ettersom alminnelig stemmerett
for kvinner var oppnådd, og det også var dannet et lokalråd i Larvik. Men kvinnene ble enige
om å vente til etter at kommunevalget i 1913 var gjennomført.
Et postkort fra Sara Sommerfelt, Larvik, i mai 1913 til styret for L.K.S.F. v/ frk Thora
Halvorsen, 28) vitner om Larvikleddets nedleggelse:
"Da jeg for en tid siden fikk skrivelse om Fabriklovenes behandling, svarte jeg at her intet kan gjøres ved det, da
Larviks led er nedlagt "indtil videre" og sandsynligvis blir opløst i den nærmeste fremtid. Jeg sendte skrivelsen
om særlove for kvinder til nationalraadets led her i byen, hvis formand er fru dr. Bonnevie.
Ærbødigst S.S."
I Østlandsposten finner vi i oktober 1913 annonsen om generalforsamling for Larviks ledd av
L.K.S.F.: "Kvindestemmeretsforeningen: Generalforsamling avholdes Mandag 20.ds. Kl 8 i
170
Middelskolens Lærerværelse. Bestyrelsen" 29) Østlandsposten hadde følgende kommentar til
denne annonsen i samme nummer:
"Fra Kvindestemmeretsforeningen Som man vil se av avertissementet avholder stemmeretsforeningen
generalforsamling førstkommende mandag. Det er nemlig tanken at opløse foreningen, da den jo nu har gjort sin
pligt at være med paa arbeidet for kvinders stemmeret paa samme vilkaar som mænds. Da dette nu er opnaadd,
synes den trygt at kunne opløses især da "Det lokale raad", som her er dannet, jo optar alle samfundsgavnlige
saker paa sit program. I Trondheim er netop stemmeretsforeningen opløst, og det samme blir vel gjort rundt i
byerne. Men da en saadan opløsning ikke kan ske uten medlemmernes samtykke, anmodes disse om at møte
talrigt frem paa mandag."
Det er tydelig at det var laber stemning i Larviks ledd av L.K.S.F. året 1913. Josefine Sørvig
døde, et lokalråd overtok mange av Stemmerettsforeningens funksjoner, og Kristine Bonnevie
engasjerte seg i den nye foreningen. Og når så kvinnene fikk allmenn stemmerett i 1913, falt
nok foreningens grunnlag bort. I tillegg til dette gjorde kvinnene et dårlig valg i Larvik i 1913,
antall kvinnelige bystyrerepresentanter gikk ned fra 6 til 2. Men vi kan følge leddets aktivitet
også inn i 1914 gjennom L.K.S.F.`s protokoller i forbindelse med transport og innbetalt
kontingent. Men så er det taust rundt Larviks ledd av L.K.S.F. Augusta Abrahamsen,
foreningens stifter, fortsatte sitt engasjement for kvinnestemmeretten etter at hun hadde flyttet
fra Larvik. Vi finner henne i L.K.S.F.`s protokoller som enkeltmedlem fra Voss, og vi finner
hennes underskrift på et opprop til velgerne i Snaasen, der F. M. Qvam blir bedt om å stille
som stortingsrepresentant fordi det ville "gavne det hele land." 30)


Død:



Hun døde av hjerneslag.

Notater:

Død:

Frants giftet seg med Rein, Lucie 13 Jul 1838, Kristiansund, Møre og Romsdal. Lucie (datter av Rein, Jonas (Eidsvollsmann) og Bergersen, Anne Frederiche) ble født 1805 , Eidanger, Porsgrunn, Telemark; døde 28 Feb 1886, Larvik, Vestfold; ble begravet 5 Mar 1886, Larvik, Vestfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre hendelser:

• Dåp: 15 Mai 1805, Eidanger, Porsgrunn, Telemark

Notater:

Ved FT 1865 bodde Lucie i Larvik. Hun var enke og hadde to barn hjemme. Hun har pensjon fra "statscassen" I FT 1875 var hun pensjonist og hadde datteren Josefine hjemme. Hun var lærerinne ved Skien private pigeskole.
Midlertidigt Ophold i Larvik fraa 28 Dcbr. 1885 til 4 Januar 1886

Andre hendelser:

• Dåp: 18 Feb 1760, Sunndal, Møre og Romsdal

Notater:

Jonas Rein (1760-1821) Nasjonalitet: Norsk Yrke: Sogneprest Politisk holdning: Selvstendighetspartiet Representerte: Bergen (4. representant) Alder i 1814: 54 år Representantene fra Bergen var alle motstandere av uni onen med Sverige, men Rein var den som i ordelag og handling markerte dette klarest. I konstitusjonskomitéen forholdt han seg forholdsvis passiv, men i riksforsamlingen holdt han flere flammende taler. Disse patriotiske talenev ar ofte ladet med spott og sarkasme som rammet unionsvennlige stormenn som Wedel og Løvenskiold. Dette gjorde Rein både elsket og forhatt. Ved to anledninger (13/4 og 13/5) skal hans taler ha hatt avgjørende betydning i favør a v selvstendighetspartiet. Rein var allerede i 1814 en aldrende mann og kom ikke til å fortsette som stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem. I 1817 ble han innstilt som biskop til Bergen, men denne gangen rammet uviljen ham selv. Statsminister Anker utnevnte i stedet Claus Pavels til etterfølger etter Nordahl Brun.
Efter Mechlenborg blev Jonas Rein sogneprest i Eidanger 1800-1808. Han var født 1760 i Surendalen, hvor hans far var prest. Før han kom til Eidanger var han res. kap, i Skjeberg. Der skrev han mange dikte, som han utgav i Eidang er 1802 i to bind. De blev meget rost dengang, men blev siden glemt. Han var ikke egentlig poetisk anlagt: han skulde helst blitt videnskapsmann. Han studerte meget og tok sig ikke av prestegården. Han var en liten mager mann. Av gemytt var han tungsindig og alvorlig, men han kunde imellem være vittig og munter og var kjent for sine skarpe svar. Han var meget ærgjerrig og selvbevisst. Han var rasjonalist. Han blev holt for å være en fremragende pred ikant; hans prekener skal ha været strenge moralprekener.
Han blev forflyttet til Nykirken i Bergen og var også der meget yndet som predikant. Han tok sig meget nær av at han ikke blev biskop efter Johan Nordahl Bruns død 1816. Han var innstillet av regjeringen. Hovedgrunnen til hans forbigåelse var hans optreden på riksforsamlingen i Eidsvoll 1814. Det var Claus Pavels, som hadde været res. kap. i Eidanger, som blev biskop 1816. Som oftest satt han stille under debattene i Eidsvoll, men når det gjalt storpolitiske saker, optrådte han med stor iver. Hans mandige tale mot foreningen med Sverige gjorde hans navn populært over hele landet.
Alltid hadde han været meget sykelig og døde i Bergen. Han hadde været to ganger gift.



Død:

Jonas giftet seg med Bergersen, Anne Frederiche 25 Feb 1796, Berg, Østfold. Anne ble født 21 Mai 1779 , Halden, Østfold; døde 23 Feb 1856, Bergen, Hordaland; ble begravet 3 Mar 1856, Korskirken, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre hendelser:

• Dåp: 28 Mai 1779, Halden, Østfold

Notater:

Da hun døde i 1856 står det at hun er 79 år.

Død: