| Notater |
- Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822.
http://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Anker:
Etter to års opphold ved Københavns universitet ble han sendt ut på en fem år lang utenlandsreisesammen med sine brødre og deres fettere Carsten og Peter Anker. Etter hjemkomsten giftet hanseg i 1772 med Anna Elisabeth Cold, pleiedatter til de barnløse eierne av Bogstad. Enken MathiaLeuch giftet seg året etter med hans bror Bernt Anker, og Peder kjøpte Bogstad med tilhørendeskogeiendommer og sagbruk av dem i 1773. Disse ble ytterligere forøket ved innkjøp av skogernord og vest for Randsfjorden.
I 1791 la han til Bærums Verk med tilhørende skoger, og i sine siste leveår Moss og Hakadaljernverker. Han var altså en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård somhan på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til enhage i engelsk stil. Hovedbygningen fra 1760, reist av den forrige eieren Morten Leuch, fikk tilbyggtil begge sider så den ble ca. 56 meter lang. Utvendig ble den pusset eller forblendet, slik at denfremsto som en murbygning.
I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær og var medlem av feltkommissariatet under felttogeti Sverige. 30. januar 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingenledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Hans hovedoppgave som generalveiintendant varå planlegge de nye veianleggene, og dermed særlig konferere med almuen om dens mening.Sammen med generalveimesterne N. F. Krohg og G. A. Krogh har Anker æren for å ha skapt detnorske veinettet. Innen utgangen av 1700-tallet var den trondhjemske hovedvei overGudbrandsdalen satt i ferdig stand etter skadene den hadde lidd ved flommen i 1789. Hovedveienfra Christiania til Vestlandet, den smålenske hovedvei til Svinesund og den bergenske hovedveiover Valdres var de store årene i veinettet som var kommet i full stand omkring 1800.
Anker fratrådte som generalveiintendant 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Hanfortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier. Veiene somble fullført under Ankers planer og ledelse ble for en stor del bygget av vervede soldater. Debetegnet et stort fremskritt i utviklingen av norsk samferdsel. Anker interesserte seg også varmt forkanaliseringen av norske vassdrag.Bogstad gård hovedbygningen.
På sine egne eiendommer lot han utføre store tekniske arbeider. Han anla Vækerøveien fra Bogstadtil utskipningshavnen Vækerø ved Bestumkilen og begynte å anlegge kjøreveien videre nordovergjennom Sørkedalen. Fra Bogstad til Maridalen anla han også Ankerveien. I 1807 begynte hananlegget av Kjerraten i Åsa (tysk: Kehrrad, 'vendehjul'), et mekanisk system med kjettinger ogvannhjul for å frakte tømmer fra Steinsfjorden på Ringerike opp åssiden til Damtjern og Storflåtanpå Krokskogen for videre fløting ned Sørkedalsvassdraget.
For sine fortjenester ble Anker i 1809 ridder, senere kommandør og i 1812 kommandør medstorkors av Dannebrog. I krigsårene fra 1807 sto han prins Christian August nær og fikk kontaktmed svenske politikere gjennom sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg. I 1814 lot han segbevege av prins Christian Frederik til å delta i *notabelmøtet* på Eidsvoll 16. februar. Ved valgenetil Riksforsamlingen ble han representant for Akershus amt og var senere forsamlingens førstepresident. Han tilhørte her unionspartiet, men spilte for øvrig ingen fremtredende rolle. Resten avåret holdt han seg også utenfor de politiske begivenhetene.[1]
Etter at unionen var bragt i stand, trådte han derimot inn i den nye regjeringen. Den 18.november ble han utnevnt av Carl Johan til statsminister og sjef for den norskestatsrådsavdelingen i Stockholm. Han inntok aldri noen ledende stilling i regjeringen, men var alltidvirksom som megler mellom kongen og finansministeren, grev Wedel, når disse var uenige. DaWedel gikk ut av regjeringen, søkte også Anker avskjed, og dette ble innvilget fra 1. juli 1822. Hanflyttet da tilbake til Bogstad hvor han tilbragte sine siste levedager.
Peder Anker ble 26. oktober 1772 gift med Anna Elisabeth Cold (1749*1803), datter av justisrådIsaac Andreas Cold (1716*1761) og Elisabeth Cathrine Nissen (1717*1751). Deres tre første barndøde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen (1789*1849), voksteopp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvetBogstad etter hennes far.
-- MERGED NOTE ------------
Blant kjøpmennene som kom til Christiania på slutten av 1600-tallet, var den 22 år gamle Erich Ancher. Erich Ancher fikk 12 barn, blant dem sogneprest Bernt Ancher.
Bernt Ancher hadde to sønner. Den yngste, Christian Ancher ble en av de største kjøpmennene i Christiania. Han bygget den praktfulle boligen, Paleet, ved Bjørvika i Oslo, hvor hans fire barn, Iver, Bernt, Peder og Jess Ancher vokste opp.
Den ene av Christian Anchers sønner, Peder, ble sin tids store grèunder og imperiebygger.
?Peder Anker kjøpte i 1772 Bogstad av Mathia Leuch for 90 000 riksdaler. Hun var da blitt enke etter Morten Leuch d.y. Det året Peder Anker kjøpte Bogstad hadde han giftet seg med Anna Elisabeth Cold, som var pleiedatter av Morten og Mathia Leuch.
1792 overtok han Bærums Verk og dets eiendommer 167.000 riksdaler. Her var det tale om et strategisk oppkjøp for uten Bogstads skoger kunne ikke Bærums Verk ha fortsatt driften i mange år. Prisen Anker betalte forteller hvor viktig han betraktet saken.
Kjøpmann Jens Hiorth og justrisråd Christian Ancher hadde kjøpt hver sin halvdel av Nordmarksgodset i 1737 og familiene Hiort og Ancher eide godset frem til 1804 da Peder Anker overtok Hiorts andel av Nordmarksgodset, Brekke gård og Kjelsås sag. Dermed satt Peder Anker som eneeier av så vel Bogstad (Sørkedalsgodset) som Nordmarksgodset.
Peder Ankers bror, Bernt, kjøpte Hakedals Verk med skogene i de østre delene av Nordmarka for ?34 000 riksdaler i 1798. Skogene strakte seg fra Hakadal vestover mot Nordmarksgodset og nordover til Lunner. Store deler av hadelandsalmenningen tilhørte også Hakedals Verk. Etter Bernt Ankers død ble verket drevet av det ankerske fideikommiss. Da fideikomisset gikk konkurs, etter den økonomiske krisen i kjølvannet av napoleonskrigen og brannen på de ankerske bordtomtene i mai 1819, kjøpte Peder Anker også Hakedals Verk i 1820.
Peder Ankers samling av Nordmarka, Sørkedalen og Hakedal har trolig bevart marka som et stort og ubebygget friluftsområde helt frem til i dag.
Stor innsats på mange felter
?Aldri hadde Norge hatt en industriherre med så mange jern i ilden som Peder Anker. Anker mente at bedre kommunikasjoner var en forutsetning for utviklingen av norsk næringsliv. Hans store innsats i veibyggingen ga betydelige resultater. Han hadde ved selvsyn sett virkningene av Ofsen (storflommen i Gudbrandsdalen og Østerdalen i 1789) som tok 63 menneskeliv, drepte mer enn tusen husdyr og ødela over tusen gårder. Det samme året som vannmassene veltet nedover dalene ble Anker generalveiintendant i Akershus, med overoppsyn med alle norske veier. Han tok aldri i mot lønn for vervet, men foreslo i stedet å ansette to veimestere. De ville ha større muligheter til å reise rundt og inspisere veienes tilstand enn han selv hadde.
Det var et stort løft å få veinettet i bedre stand, og utkommanderte soldater ble satt inn i arbeidet. Anker må tilskrives en stor del av æren for utbyggingen av hovedveien gjennom Gudbrandsdalen, veien over Valdres til Vestlandet og den smålenske hovedveien til Svinesund. Omkring 1850 var den blitt Norges mest trafikkerte vei. Anker startet arbeidet med den bergenske hovedveien gjennom sine egne skoger og Krokskogen.
Ankerveien og Greveveien
?Peder Anker sørget også for å bedre transporten innenfor sitt eget område. Han anla den rette og gode transportveien mellom Vækerø og Bogstad, den som i dag heter Vækerøveien.
Anker anla også Ankerveien. Den 20 kilometer lange veien gikk på tvers av all annen ferdsel og bandt sammen Ringerike og Bærums Verk med Fossum ved Bogstadvannet og Brekke i Maridalen.
Da Anker døde i 1824 gjensto veien videre fra Maridalen til Hakedals Verk. Ankers svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, fullførte den siste etappen, som etter ham fikk navnet Greveveien. I de første årene ble Greveveien hovedsakelig brukt til transport av malm og jern, men da jernverkene ble nedlagt overtok plankekjørerne. De kjørte trelast fra Hakadal til Vækerø. Mot slutten av 1800-tallet stilnet trafikken, men Greveveien er fremdeles i bruk som del av Løvenskiold-Vækerøs nett av skogsbilveier.
Også innenfor sin egen bedrift var Peder Anker en pionâer. Han innførte akkordarbeid ved Bærums Verk for å effektivisere driften og startet produksjon av byggesten av slagget fra masovnene. Han fikk også tid til å være forlikskommissær i Asker sogn (Bærum tilhørte dette sognet).
Prøvelsenes år
Peder Anker fikk tre sønner og en datter. Alle sønnene døde i ung alder og datteren, Karen, ble dermed arving til Norges største formue. Det gjaldt å finne et passende parti for henne. Selv om Peder Anker og grev Frederik Wedel Jarlsberg ikke var på talefot, falt til alt hell Karen Anker og grevens sønn Herman Wedel Jarlsberg for hverandre. De giftet seg i 1807. Bare noen måneder etter deres bryllup brøt krigen mot England ut. Den satte også det ankerske riket på de hardeste prøver. Peder Anker, og senere grev Wedel, klarte seg med nød og neppe gjennom krisen.??Peder Anker hadde tatt opp betydelige lån for å finansiere sine kjøp av Bogstad og Bærums Verk. Situasjonen ble kritisk da produksjonen sank under og etter krigen. I 1813 utgjorde gjelden vel 100 000 daler. Bærums Verk ble taksert til 88 800 riksbankdalers sølvverdi, lavere enn taksten i 1778 da oppskrivingen av Ankers verdier startet. Taksten var likevel for høy i forhold til inntektene av produksjonen på verket. ??Norge gjennomgikk dyptgripende forandringer i Peder Ankers levetid, fra 1749 til 1824. Landet var i løpet av disse årene løst fra et totalt avhengighetsforhold til Danmark og bundet sammen med Sverige i en løs union. Den nye tiden hadde gitt plass for dyktige industrieiere. ??18. november 1814 ble Peder Anker utnevnt til norsk statsminister i Stockholm. Statsministerposten i Stockholm økte utgiftene ytterligere, fordi Anker ønsket å representere landet på en måte som viste at Norge langt fra var en fattig utpost i Europa, men et land hvor menneskene hadde eleganse og europeiske manerer.??De fleste som på avstand har fulgt Leucher, Ankere, Wedel Jarlsbergere og Løvenskioldere og deres virksomhet kan ha trodd at slike familier lever hevet over hverdagens trivielle problemer. Men de fleste vet ikke hvilke kraftige tak stormene tar i store trær. Det var ingen selvfølge at Peder Anker i 1820-årene overlevde den største krisen i norsk næringsliv noensinne. Napoleonskrigene og kriseårene som fulgte rev bort alt som var bygd opp i Norge i løpet av 1700-tallet. Det ene handelshuset og den ene industrigodseieren etter den andre ble tvunget til å gi opp.
Noen få klarte som Peder Anker, svigersønnen grev Herman Wedel Jarlsberg og sønnesønnen baron Harald Wedel Jarlsberg å berge seg gjennom brottene og inn på trygg grunn. I siste øyeblikk snudde konjunkturene i Europa, og Nordmarksgodset kom i havn, mørbanket, men helskinnet.
Peder Ankers selvbiografi
?I forbindelse med at Peder Anker i 1812 skulle motta storkorset av Dannebrogordenen skrev han på oppfordring av kansler i ordenskapitlet, grev J.G. Moltke, en kort selvbiografi. Her følger et utdrag av Ankers omtale av seg selv:
Jeg er født i Christiania den 8de December 1749. Mit Døbenavn er Peder. Min Fader var Justitsraad Christian Ancher, min moder Karen, født Elieson, begge særdeles agtværdige Mennesker, hvis Minde ikke let glemmes i denne Egn. ?Aar 1772 kjøbte jeg Bogstad med underliggende Eiendomme, som ligger en Miil fra Christania, flyttede strax, givtede meg med Frøken Anne Elizabeth Cold, Datter av Justitiariustat Raad Cold. Med denne min Kone havde jeg 4 Børn, tre sønner og en datter, Karen Christiane Andrea, nu gift med Herman Grev Wedell Jarlsberg.?I 1778 blev mine tvende Brødre og jeg optagne i den danske Adelstand. I 1788 blev jeg udnævnt til Generalkrigs Commissaire ved Armeen. I 1789 til General Vey Intendant i Aggershuus Stift. Den mig tilstaaede Gage af 1000 Rdr. frabad jeg mig, da jeg frygtede for ikke fuldkommen at kunne opfylde mine Pligter formedelst mine private Forretninger.?1791 kjøbte jeg Bærum Jernværk.?Hva jeg har udrettet som Embedsmann for Veyvæsenet i de 24 Aar jeg har bestyret det, og som privat Mand paa mine Værker og de øvrige Eiendomme - vil jeg lade Efterkommerne fortælle. Jeg holder ikke af Biografier om levende Mænd.?Bogstad ved Christiania, den 2 den Marts 1812?allerærbødigst Peder Anker.
(Kilde: Løvenskiold-Vækerø "En famliebedrift gjennom 355 år - av Gunnar Jerman)
Skal ha blitt begravet i Gamle Aker kirke, men graven er på Wedels gravplass i Sem
|
1749 - 1824 (75 år)
[1, 2, 3, 4, 5, 6]