| Notater |
Zapffe var influert av blant andre Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, men det var særlig biologen Jakob von Uexkãulls naturforståelse som satte grunnlaget for Zapffes egen biologiske eller biosofiske metode. Gjennom essayet Den sidste Messias (1933) kommer biosofien til uttrykk, og den filosofiske avhandling Om det tragiske som kom ut i 1941, er på mange måter en redegjørelse for tankene i Den sidste Messias. Men den ekstreme pessimismen fra Den sidste Messias - tanken om identiteten mellom livsmål og undergang - blir noe moderert i avhandlingen - der sier Zapffe at storhet disponerer en for undergang.
Zapffes teori er at mennesket har overutviklede evner (forståelse og selvinnsikt) i forhold til de omstendighetene det lever under og derfor ikke passer inn i naturen. Mennesket streber etter en rettferdighet og mening som ikke kan oppnås, og derfor har menneskeheten behov som naturen ikke kan oppfylle.
Faren, Fritz Zapffe, var turner og friluftsmann og tok ofte med seg familien på turer i fjell og mark, sommer og vinter. Da Peter Zapffe kom til Oslo for å studere juss, søkte han ofte ut i marka. På Kolsås lærte han seg fjellklatring og her ble han også kjent med Arne Næss. I 1923 tok han juridisk embetseksamen. Det vakte endel oppsikt at han leverte en av sine eksamensbesvarelser på vers, den bar tittelen 'Om Præjudicater'. En annen gang skal han i en eksamenspause ha klatret opp en av søylene ved inngangen til Universitetet i Oslo.
Etter å ha fullført juridisk embedseksamen reiste Zapffe tilbake til Tromsø, hvor han begynte som sakførerfullmektig. I denne perioden foretok han over 20 førstebestigninger og klatret en rekke andre ruter i fjell som var besteget tidligere, blant annet på Kvaløya, i Lyngsalpene, på Ytre Senja, i Ofoten og i Lofoten.
På denne tiden var Tromsø et sentrum for polaraktivitet. Under letingen etter Umberto Nobile i 1928 ble Peter Zapffe med ishavsskuten til Kings Bay på Svalbard. To år senere ble han med som fotograf til Kvitøya, der man nylig hadde funnet restene etter Salomon August Andrâees mislykkede ballongferd.
Etter tre år i Tromsø innså Zapffe at juss ikke lå for ham og han forlot Tromsø for godt og dro tilbake til Oslo hvor han tok opp studier i litteratur.
Han skrev en rekke humoristiske essays og fortellinger om sine eskapader i naturen (samlet i boken Barske Glæder), med tilhørende tegninger.
Om fjellklatring sa han, i 1933,
... - en sport for enkeltmennesker, for originaler og outsidere. En sport som forholder sig til anden sport som champagne til bokøl, og som allerede av den grund er uskikket som folkesport i Norge. Og hvem kan for alvor tænke paa aa anbringe det brede lag paa steder, hvor det snaut nok er plads til en eneste søkende sjæl?
"Peter Wessel Zapffe - utdypning (NBL-artikkel)
Forfatter: Kjetil Roti
Peter Wessel Zapffe, født 18. desember 1899, fødested Tromsø, Troms, død 15. oktober 1990, dødssted Asker, Akershus. Filosof og forfatter. Foreldre: Apoteker Fritz Gottlieb Zapffe (1869-1956) og Gudrun Wessel (1870-1950). Gift 1) 6.9.1935 i Oslo med Bergljot Espolin Johnson (f. 25.1.1904), datter av overrettssakfører, senere politimester Alexander Lange Johnson (1870-1938) og Bergljot Bertelsen (1872-1955), ekteskapet oppløst 1941; 2) 15.9.1952 i Asker med Berit Riis Christenssen (20.10.1919-19.5.2008), datter av skipsmegler Trygve Johannes Riis Christenssen (1889-1976) og Borghild Andresen (1889-1984). Dattersønns datterdatters sønn av Jens Holmboe (1752-1804); dattersønns dattersønn av Hieronymus Heyerdahl (1773-1847); tremennings sønn av Andreas Bredal Wessel (1858-1940) og Hieronymus Heyerdahl (1867-1959); fetter av Otto von Porat (1903-82); tremenning av John Giæver (1901-70); svoger til Kaare Espolin Johnson (1907-94).
Peter Wessel Zapffe er en av Norges mest betydelige filosofer. Hans doktoravhandling Om det tragiske er utgitt i flere opplag. Han skrev også lærebøker i logikk og dramaturgi, foruten et par skuespill og utallige artikler og essays. Ellers var han en aktiv miljøverner og dyktig fjellklatrer.
Zapffe vokste opp i et borgerlig miljø i Tromsø. Barndomshjemmet var preget av hard disiplin; den unge Peter hadde et tidvis voldsomt temperament og utviklet etter hvert en sterk aversjon mot alle slags autoriteter. Etter noen år på "Tromsø øvelsesskole" gikk han middelskole og gymnas på Tromsø off. høiere almenskole og tok examen artium på reallinjen 1918. I gymnasårene var den sosiale aktiviteten høy, og det var på denne tiden han publiserte sine første skriftlige arbeider, i form av debattinnlegg i lokalavisen. Han ble etter hvert også redaktør i Gymnasiesamfundet Brages avis.
Konfirmasjonsforberedelsene var med på å legge grunnlaget for Zapffes livsvarige uvilje mot kristendommen. Kort tid etter at han ble tvunget til å gå for presten, holdt han foredraget Fra dyretanden til den liberale teologi i gymnassamfunnet. Opptredenen skapte stor skandale, og Zapffe ble av skolens rektor beskyldt for blasfemi.
Etter artium ble han beordret av sin far til å ta fatt på juridiske studier ved universitetet i Kristiania. Møtet med storbyen og et totalt fremmed miljø gjorde sitt til at den unge studenten stundom slet med ensomhet og desillusjon. Sammen med noen andre nordlendinger i utlendighet etablerte han et tidsskrift. Her fikk Zapffe publisert noen dikt og små historier. Et av redaksjonsmedlemmene, Einar K. Aas, skulle en del år senere bli en viktig samarbeidspartner under arbeidet med boken Vett og uvett. Studieårene i hovedstaden gav Zapffe anledning til å dyrke en av sine store lidenskaper: fjellklatring. Det var i det aktive fjellklatrermiljøet på Kolsås han traff sin mangeårige venn og kollega Arne Næss.
Da Peter Wessel Zapffe gikk opp til juridisk embetseksamen 1923, besvarte han en av oppgavene på rim. Besvarelsen, som senere ble trykt i Morgenbladet, ble belønnet med laud, men eksamenen i sin helhet klarte han ikke. Ved neste korsvei, året etter, ble resultatet haud.
Som nyutdannet jurist vendte Zapffe 1925 hjem til Tromsø som dommerfullmektig og konstituert byfogd (til 1927) og var sakførerfullmektig der 1928-30. Men arbeidets ensformighet og rutine gav ham lite, så han sa opp jobben og reiste tilbake til Oslo. Nå hadde helt andre interesser presset seg frem: Han ville studere litteraturvitenskap. Hans (gjen-)oppdagelse av Ibsens dramatikk hadde vært med på å motivere ham til å ta fatt på en magistergrad i litteratur. Avhandlingen vokste imidlertid etter hvert ut over dette formatet, og Zapffe ble av litteraturhistorikeren Fredrik Paasche anbefalt å gjøre det hele om til en doktorgradsavhandling.
Vinteren 1940 ble avhandlingen Om det tragiske levert inn til bedømmelse. Den ble godkjent av to av komitâemedlemmene, filosofene Richard Eriksen og Arne Næss, men komiteens tredje medlem, litteraturforskeren Peter Rokseth, stemte imot. Etter at den hadde vært gjennom en runde med kraftig forkorting, kunne Zapffe disputere for den filosofiske doktorgrad høsten 1941. Doktoravhandlingen vakte oppsikt ikke bare i akademiske kretser; den ble etter hvert trykt i flere opplag og sågar gitt ut i bokklubb.
Noe av Zapffes anliggende i doktoravhandlingen er å avdekke "hva det vil si at være menneske". Under utredningen av dette noe ambisiøse prosjektet gjør han bruk av noe han kaller den biosofiske metode. Den defineres av forfatteren som å betrakte "livet som en spænding mellem opgave og evne, som en organismernes kamp for at realisere sine interesser i hver sit miljø". Til forskjell fra samtidens filosofer var Zapffe ikke bare opptatt av å undersøke hva mennesket er i stand til å tenke, men også hvilke muligheter dette tenkende mennesket har i et samfunn.
Ifølge Zapffe er meningen med livet for et menneske å realisere seg selv i et miljø. I motsetning til dyrene er ikke mennesket bundet av et instinkt, men utstyrt med en bevissthet som gjør det i stand til blant annet å tenke abstrakt. På den måten er det friere stilt i forhold til det miljøet det lever i. Denne friheten gir selvsagt mennesket flere muligheter enn dyrene til å realisere seg selv i sine omgivelser, men disse mulighetene kan like godt bli en byrde. Målet blir for mennesket å få utløp for sine evner og talenter, i både fritid og arbeid. Og her ligger også muligheten for et tragisk utfall. Et menneske kan enten være overutrustet eller underutrustet i forhold til den oppgaven det blir satt til å gjøre. Målet må være å finne et samsvar mellom evner og arbeid.
Året etter doktoravhandlingen kom en utgivelse i en helt annen sjanger - og en som med tiden skulle nå ut til et langt større publikum, nemlig Vett og uvett, en samling av humoristiske stubber fra Nord-Norge, som Zapffe og studiekameraten Einar K. Aas hadde redigert og som ble forsynt med illustrasjoner av Zapffes svoger Kaare Espolin Johnson. Den har senere kommet i en rekke utgaver og er også dramatisert for teateret.
Zapffe har også skrevet andre skjønnlitterære arbeider, til dels med kontroversielt innhold. Den fortapte sønn er en dramatisering av Jesu liv, der hans rolle som korsfestet frelser forsøkes forklart ut fra en teori om at han skulle ha vært utenomekteskapelig sønn av Herodes. Lyksalig Pinsefest tar for seg brannkatastrofen i Grue kirke pinsedag 1822 (se Iver Hesselberg), der mer enn 100 mennesker omkom, og søker å tolke hendelsen i lys av kirkens lære om en rettferdig Gud. Hos doktor Wangel, utgitt under pseudonymet Ib Henriksen, er Zapffes fabulering omkring en del sentrale skikkelser i Ibsens diktning og hva som skjer med dem "etter at teppet har gått ned". Han utgav også en lærebok i dramaturgi.
Hele sitt yrkesaktive liv unnlot Zapffe å ta imot tilbud om fast stilling. Han ville ha arbeidsro. Han underviste likevel i en årrekke som hjelpelærer i logikk til forberedende prøver (examen philosophicum) ved Universitetet i Oslo og utgav en egen lærebok i logikk, Den logiske sandkasse (1966), hvor han med humor og fyndige formuleringer presenterer fagets "mysterier" for de uinnvidde, som i det ofte siterte eksempel på en syllogisme: "En hund har fire ben. Ingen hund har åtte ben. Konklusjon: Når man fjerner hunden, fordobles benenes antall."
Zapffe utgav også flere essaysamlinger og en samling med historier fra fjellklatringens opplevelser, Barske glæder, i tillegg til utallige artikler i ulike tidsskrifter og aviser. Han utgav sin siste bok, Hvordan jeg ble så flink, i en alder av 87 år. Året etter (1987) mottok han Fritt Ords honnør og ble dessuten hedret av Tromsø by med å få en fjelltopp oppkalt etter seg.
Verker
* Om det tragiske, dr.avh., 1941 (ny utg. 1983, bokklubbutg. 1996)
* Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland (sm.m. E. K. Aas), Trondheim 1942 (11. utg. 1981; nye utg. Svolvær 1992, Oslo 1999 og 2001)
* Den fortapte sønn. En dramatisk gjenfortælling, 1951
* Indføring i litterær dramaturgi, 1961 (ny utg. 1999)
* Den logiske sandkasse. Elementær logikk for universitet og selvstudium, 1966 (ny utg. 1998)
* Essays og epistler, 1967
* Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel, 1969
* Dikt og drama, utg. ved G. Fløistad og P. F. Christiansen, 1970
* Lyksalig Pinsefest. Fire samtaler med Jørgen, 1972 (ny utg. 1999)
* Hos doktor Wangel. En alvorlig spøk i fem akter (under pseud. Ib Henriksen), 1974 (tysk utg. Zèurich 2001)
* Spøk og alvor. Epistler og leilighetsvers, 1977
* Jeg velger sannheten. En dialog mellom Peter Wessel Zapffe og Herman Tønnessen, 1983
* Rikets hemmelighet. En kortfattet Jesusbiografi, 1985
* Hvordan jeg blev så flink og andre tekster. Friluftsliv, humor, dikt, filosofi, historie, 1986
* Essays, i utvalg ved J. B. Gundersen, (posthumt) 1992
* Kulturelt nødverge. Zapffes efterlatte skrifter, utg. ved J. Haave, 1997
Kilder og litteratur
* Stud. 1918, 1950, 1968
* G. Fløistad: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
* d.s.: Peter Wessel Zapffe - en introduksjon, 1989
* B. Markussen: Filosofiens retorikk i Peter Wessel Zapffes 'Om det tragiske': Fire lesninger og et symposium, h.oppg. UiB, 1991
* J. Haave: Naken under kosmos. Peter Wessel Zapffe - en biografi, 1999
* I. Bostad og D. O. Hessen (red.): Et Liv på mange vis. En antologi om Peter Wessel Zapffe, 1999
* A. Jaklin: Peter Wessel Zapffe: den tragiske humorist, i d.s.: Nordlendinger til tusen, Tromsø 1999, s. 382-395
|
1899 - 1990 (90 år)
[1, 2, 3, 4, 5]