Andre hendelser:

• Yrke: 2 Nov 1871, Disen, Vang, Hedmark; Portrætmaler

Notater:

Mathias Stoltenberg

Død: 1871.11.2
Født: 1799.7.21
Fødested: Tønsberg, Vestfold
Dødssted: Vang (nå Hamar), Hedmark, begr. på Vang kirkegård

Portrett- og landskapsmaler. Foreldre: Kjøpmann og politiker Carl Peter Stoltenberg (1767– 1830) og Karen Mathea Bull (1775– 1859). Ugift.

En av dem som har skrevet om Mathias Stoltenbergs liv, Brede Stubstad, brukte tittelen "Hæn Matjas Finsnikker, Prinsen som ble askeladd". Dette henspeiler både på kunstnerens omdømme på Hedemarken, der han ferdedes mest, og på hans tragiske livsskjebne. Men Stoltenbergs skjebne er også en bekreftelse på det gamle ord om at store kunstnere ikke blir berømte før etter sin død.

Som eldste sønn i en familie som dominerte det økonomiske og politiske liv i Tønsberg-området, var Mathias Stoltenberg eslet til å bli noe stort. Men han var svakelig, og i 11-årsalderen mistet han hørselen. Da i tillegg faren ble ruinert, endte det med at sønnen måtte livnære seg som omvandrende portrettmaler og møbelreparatør. I dag er han imidlertid representert med en rekke malerier i Nasjonalgalleriet.

Rikmannssønnen hadde tidlig begynt sin utdannelse hos en lokal prest, og han hadde allerede et solid kunnskapsgrunnlag da han mistet hørselen. Faren sendte ham til København, der den norskfødte legen Peter Atke Castberg få år tidligere hadde opprettet det første døvstummeinstitutt i Norden. Mathias ble ikke vanlig elev ved instituttet, og legene kunne ikke helbrede hans døvhet, men han ble værende i byen for å få en utdannelse tilpasset sin situasjon. Han tok svennebrev som møbelsnekker, studerte konstruksjon- og arkitekturtegning og var privatelev hos professor C. A. Lorentzen på kunstakademiet, hvor han spesialiserte seg innen portrettmaleri. Han fikk også kontakt med det dansk/norske kunstnermiljøet.

Da faren ikke lenger kunne bekoste sønnens utenlandsopphold, måtte Stoltenberg vende hjem 1826. Han søkte forgjeves om borgerskap som snekkermester i Christiania, og han tilbød sine tjenester gjennom avertissementer i hovedstadsavisene, uten hell. Han begynte derfor sine lange vandringer – medbringende malersaker og litt snekkerverktøy, stort sett på Østlandet, men enkelte ganger helt opp til Nord-Norge. Det var neppe en prestegård og embetsmannsbolig han ikke besøkte, og fikk han ikke et portrettoppdrag, var det gjerne noen møbler han kunne reparere. Mannen som i dag er anerkjent som en av våre store malere, ble av sin samtid mest omtalt som snekker. Da til slutt helsen sviktet, slo han seg ned på Østre Disen i Vang, der han de siste årene levde som "fattiglem".

Mathias Stoltenberg døde 1871 og ble gravlagt ved Vang kirke, hvor hans grav etter få år ble slettet. Senere er det reist en enkel gravstein der, nær kirken, ved siden av graven til prestefruen og kokebokforfatteren Hanna Winsnes, som i mange år var hans store velynder, og som han også portretterte. I Vang kirke finner vi noen av Stoltenbergs verk: to større malerier som i mange år ble brukt som altertavle, og et portrett av prosten Vincent Stoltenberg Bull, kunstnerens onkel. Om dette portrettet uttalte kunsthistorikeren Henrik Grevenor: "Han eide en enestående evne til å skildre den monumentale ro alderdommens forvitring har gitt et betydelig menneskes ansikt."

Det var først ved jubileumsutstillingen på Frogner 1914, og takket være Hans Ødegaards innsats i den forbindelse, at Mathias Stoltenberg endelig fikk en fremtredende plass i kritikeres og publikums bevissthet. Medvirkende til dette var også Christian Krohg. Stadig flere av den tidligere lite påaktede malerens bilder ble funnet og vurdert av kunstkjennere, og han ble snart rangert blant våre mest kjente malere, omtalt bl.a. som "nasjonalromantikkens fremste portrettmaler, i sin beste periode genial, ypperlig skildrende, nådeløst avslørende" osv. Henrik Sørensen skal ha uttalt etter å ha vurdert noen av hans senere arbeider: "Hans delikatesse er av en sjarmerende mykhet og art som hos en Goya eller en Renoir." Også Reinhold Ljunggren sammenlignet ham med Renoir. Ødegaard omtalte ham som "uten tvil den betydeligste av våre eldre portrettmalere" og nevnte "den livfulle, elegante, nesten virtuosmessig flotte penselføring og den lyse strålende koloritt" som preger Stoltenbergs bilder.

Av Stoltenbergs store produksjon eier Nasjonalgalleriet 15 portretter, tre landskapsmalerier og et bilde fra et møte i den gamle stortingssalen i katedralskolens bygning. Andre gallerier har også sikret seg bilder, men de aller fleste er i privat eie. En rekke ganger er det holdt egne utstillinger av kunstnerens verker. Hans portrett av Karoline Steen (1862) ble 1979 brukt som motiv på et frimerke.
Verker

Et utvalg
Vincent Stoltenberg Bull, 1829, Vang kirke
Sogneprest Svend Aschenberg, 1830, Røros kirke
Strømsø med Tangen kirke, 1841, Drammens museum
Anna J. Øvre Holmboe, 1844, Nationalmuseet, Stockholm
Sogneprest Glèuckstads barn, 1844, p.e.
Hanna Olava Winsnes, 1850, p.e.
Barneportrett, 1855, Gèoteborg Konstmuseum
Caroline Torshaug, 1862, NG
Utsikt til Vang kirke, 1863, NG
Fra Østre Disen i Vang mot Stange, 1966, p.e

Kilder og litteratur

H. Ødegaard: Norske malere. Mathias Stoltenberg og Lars Hertervig, 1914
H. Grevenor: Mathias Stoltenberg. En kunstner mellom to tidsaldre, 1935
A. Durban: Malerskikkelser fra 1800– 1880, Trondheim 1948
H. Alsvik: biografi i NBL1, bd. 15, 1964
R. Ljunggren: Mathias Stoltenberg, utstillingskatalog, Stockholm 1975
M. Lange: Menneske og natur i norsk kunst ved midten av 1800-årene. Peder Balke og Mathias Stoltenberg, 1981
Ø. S. Bjerke: Mathias Stoltenberg 1799– 1871, mag.avh. UiO, 1983
d.s.: biografi i NKL, bd. 4, 1986
B. Stubstad: "Hæn Matjas Finsnikker. Prinsen som ble askeladd", i Minner frå Vang

Portretter m.m.
Tegning av Johannes Finne Rosenvinge, 1826; p.e

Mathias Stoltenberg – utdypning (Norsk biografisk leksikon). () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Mathias Stoltenberg

ÙCbÙDMatthias Stoltenberg
ÙC/bÙDFødt ÙCtabÙD21. august 1799, Tønsberg i Vestfold
Død ÙCtabÙD2. november 1871, Vang i Hedmark
Ektefelle ÙCtabÙDUgift
Yrke ÙCtabÙDPortrettmaler, møbelsnekker

Matthias Stoltenberg (født 21. august 1799, død 2. november 1871) var en norsk portrettmaler. Nasjonalgalleriet eier 15 av hans portretter og tre landskapsmalerier. Det er reist byster av Stoltenberg og faren i Stoltenbergparken i Tønsberg. Portrettet hans av Karoline Steen, som han malte i 1862, ble brukt som frimerke i 1979.

ÙCbÙDOppvekst og utdanningÙC/bÙD

Stoltenberg ble født i Tønsberg, og var eldste sønn av kjøpmannen og eidsvollsmannen Carl Peter Stoltenberg (1767– 1830) og Karen Mathea Bull (1775– 1859). Familien hadde dominert Tønsbergs økonomiske og politiske liv siden begynnelsen av 1700-tallet. Ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var Carl Peter Stoltenberg, som representerte Tønsberg, en ivrig tilhenger av Selvstendighetspartiet, og han var medlem av det overordentlige storting i 1814 og stortingsrepresentant i 1815 til 1816 og i 1824. Han hadde tenkt seg en embetsmannskarriere for sønnen, og sendte ham til presten Jacob A. Wille i Våle for å få privatundervisning.

Da han var 10 år fikk Stoltenberg skarlagensfeber, og ble døv som en følge av sykdommen. Utdannelsen måtte derfor legges om, og Stoltenberg ble sendt til København i 1811. Familien hadde mange kontakter, og Stoltenberg kunne få privatundervisning av de beste lærere som kunne skaffes, ifølge Stoltenberg selv. Han lærte konstruksjon og arkitekturtegning av hoffbyggmester Peter Krogh Bonsach Jessen og arkitekt Peder Friis omtrent fra 1817 til 1820. Han gikk også i snekkerlære hos snekkermester Wille. Han fikk sitt svennebrev fra snekkerlauget i 1822 og var dermed utlært møbelsnekker. Fra 1821 til 1824 var han privatelev hos professor Christian August Lorentzen, en av Danmarks fremste portrettmalere. Undervisningen foregikk i professorens leilighet ved Charlottenborg, Københavns kunstakademi. Stoltenberg spesialiserte seg på portrettmaleri.

Stoltenberg lærte en portrettstil med vekt på realistisk gjengivelse av ansiktstrekkene, med sterke kontraster mellom lyse og mørke partier. Det tidligste kjente arbeidet av Stoltenberg er fra 1822, et mannsportrett som er en kopi etter Anthonis van Dyck. I Ringsaker kirke henger Stoltenbergs portrett av sogneprest G.G.G. Bergh som forfatteren Tryggve Andersen har udødeliggjort i romanen I cancelliraadens dage fra 1897.

ÙCbÙDVirke som portrettmalerÙC/bÙD

Stoltenberg ville etablere seg som portrettmaler, men fikk ingen lett vei gjennom livet. Familiens økonomi ble etter hvert dårligere, og offentlig støtte fikk han ikke, verken som arbeidsoppdrag eller stipender.

I 1820-årene kom faren i økonomisk uføre, og det ble etter hvert vanskelig å finansiere sønnens videre utdannelse i København. Ved årsskiftet 1823/24 flyttet han hjem til Tønsberg.

I denne tiden var Stoltenbergs bilder preget av teknikken han hadde lært hos Lorentzen, noe som kan sees i portrettene av foreldrene, av Laurentius og Marthe Foyn og av Jacob Lerche. Stoltenberg forsøkte å få oppdrag som portrettmaler i Christiania, uten å lykkes. I 1826 søkte han om borgerskap som snekkermester, men søknaden var rettet til Tegneskolens direksjon som ikke hadde noen myndighet på det feltet, så den ble avvist og Stoltenberg ble aldri håndverksborger i Christiania.

I 1827 holdt Stoltenberg to private utstillinger og averterte etter oppdrag. Samme år kjøpte han en større aksjepost i Vallø saltverk, hvor faren var hovedaksjonær. Tre år senere døde imidlertid faren, og saltverket ble slått konkurs. Stoltenberg-familien var dermed falitt.

Gjennom sin onkel, Vincent Stoltenberg Bull, som var prost i Vang, fikk Stoltenberg kontakt med de velstående kretser i Hedmark og Oppland, og fikk dermed en rekke portrettbestillinger. I perioden 1829 til 1833 malte han blant annet portretter av onkelen, Vincent Stoltenberg Bull, Andreas Jacob Lund, Svend Aschenberg og Jens Abildgaard. I 1833 malte han også to malerier til altertavlen i Vang kirke, med motivene Jesus i Getsemane og Oppstandelsen. Maleriene var kopier etter hans gamle lærer C. A. Lorentzens altertavle i Søndeled kirke fra 1795. Lorentzen hadde i sin tid malt Oppstandelsen etter et stikk av et maleri av den franske maleren Jean-Baptiste van Loo.

Utover 1830-tallet utviklet Stoltenberg sin teknikk, i tråd med tilsvarende utvikling hos yngre danske malere, uten at det er mulig å si hvor påvirkningen kom fra. Formatene ble mindre, fargebruken dristigere, og de skarpe kontrastene tonet ned. Fire av Stoltenbergs mest kjente arbeider kommer fra denne perioden: Sorenskriver Thomas Møinichen, Ingeborg Møinichen, deres sønn Erik Røring Møinichen, og datteren Margrethe Birgitte Bredal Plahte.

Frem mot 1835 malte Stoltenberg også en rekke barneportretter, hvor han gjerne brukte kraftigere farger enn i voksenportrettene. Oppdragene fant han som oftest i Skiens-distriktet og i Hedmark.

Stoltenbergs bror, Christian, var sogneprest i Steigen, og i årene 1835 til 1839 var Stoltenberg på to lengre turer i Nord-Norge, med Steigen som base. Høsten og vintrene 1836 og -38 bodde Stoltenberg i Trondheim hvor han hadde arbeid som tegnelærer. Ett av hans viktigste barneportretter, av Laura Bull, ble malt på Vågan i Lofoten.

Mot slutten av tiåret bodde Stoltenberg dels i Tønsberg, dels i Christiania, hvor han igjen prøvde å få litt oppmerksomhet, og stilte ut tre portretter i Christiania Kunstforening i mars 1839. Senere samme år søkte han en stilling som lærer ved Døvstumme Instituttet i Trondheim. Han skrev søknaden på fransk, og rettet den til kong Carl Johan personlig, men kongen fikk aldri søknaden forelagt, og Stoltenberg fikk ikke stillingen. I januar 1841 søkte han en utlyst stilling som lærer ved Tegneskolen, men søknaden ble henlagt uten å bli behandlet. Videre søkte han i 1842 om et reisestipend for å studere portrettmaleri i europeiske samlinger, men søknaden ble avslått.

Perioden som nå fulgte var Stoltenbergs mest produktive. Fra 1840 var han stadig på reisefot, i Nord-Østerdalen, Trondheim, Molde, Kristiansund og Flekkefjord.

Etter 1854 slo han seg ned på Vang i Hedmark, og bodde de siste årene på gården Diesen. I folketellingen for 1865 står han som ÙCLogerendeÙD på Diesen Østre, med ÙCPortrætmalerÙD som yrke. På Vang ble Stoltenberg kjent som Mathias Finsnekker, så han måtte nok spe på inntektene med snekkerarbeid.

ÙCbÙDLitteraturÙC/bÙD
Norsk Kunstnerleksikon, Leif Østby, Oslo 1982-1986
Mathias Stoltenberg, Magne Malmanger, Katalog til utstilling i Kunstnerforbundet, Oslo 1980

http://no.wikipedia.org/wiki/Matthias_Stoltenberg

Døpt:
Confirmeret et hiemedøbt Drengebørns Daab.

Andre hendelser:

• utmerkelse: Tønsberg, Vestfold; Ridder af Dannebrogs Orden
• Yrke: 13 Nov 1830, Tønsberg, Vestfold; Grosserer

Notater:

Forretningsmann og politiker. Foreldre: Sogneprest Mathias Stoltenberg (1725– 98) og Lucie Henriette Monrad (1734– 1817). Gift 30.9.1797 i Botne med sin kusine Karen Mathea Krefting Bull (20.9.1775– 2.4.1854), datter av sogneprest Christian Bull (1726– 1803) og Karen Henriette Stoltenberg. Far til Mathias Stoltenberg (1799– 1871).

Carl Stoltenberg var en av de ledende forretningsmenn i Tønsberg og representerte byen i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og som stortingsmann flere ganger.

Stoltenberg tilhørte en gammel kjøpmannsslekt som virket i Tønsberg fra første halvdel av 1600-tallet. Tre av hans farbrødre drev forretning i byen, og da alle døde uten andre nære arvinger til å overta, kunne Stoltenberg allerede 20 år gammel gå inn i virksomheten etter dem. Han drev som både detaljist og grossist og ble etter hvert en av Tønsbergs rikeste menn. I begynnelsen av 1800-tallet ble han også skipsreder, dels som parthaver i andre rederier, dels med egne skuter. Han overtok 1819 aksjemajoriteten i Vallø saltverk, som var en betydelig virksomhet med industriell utvinning av salt fra sjøvann.

Stoltenberg var i samtiden kjent som en generøs og gavmild mann, opptatt av byborgernes ve og vel. Han var bl.a. borgerrepresentant fra 1799 til sin død. Det sies om ham at han hadde mot og vilje til å sette seg ut over personlige hensyn når det gjaldt borgernes felles interesser, og at det allmenne vel lå ham sterkt på hjertet. Han berømmes også for sin store hjelpsomhet i nødsårene 1809– 13. Vinteren 1808– 09 leverte han således 1800 brød ukentlig til byens arbeiderklasse for 2/3 av den gjengse brødprisen. Stoltenberg var også Tønsbergs største bidragsyter til opprettelsen av det norske universitet 1811.

Stoltenbergs sterke fedrelandskjærlighet kom til uttrykk da han var Tønsbergs representant i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Her ble han medlem av finanskomiteen. I motsetning til de fleste andre forretningsmenn i forsamlingen og de øvrige representantene fra Vestfold sluttet han seg fra første stund til selvstendighetspartiet. Han stilte seg – nesten naivt – uforstående til unionspartiets linje og gikk steilt imot et kompromiss. Stoltenberg gikk også med styrke inn for den såkalte Eidsvollsgarantien for de nye riksbanksedlene, til tross for at han var mindre optimistisk enn de øvrige i finanskomiteen når det gjaldt den verdi sedlene skulle få. Men Stoltenberg var oppsatt på å ofre alt for fedrelandet.

Høsten 1814 ble han valgt til representant til det overordentlige Storting, der han med tungt hjerte fant å måtte stemme for unionen med Sverige. Men han ønsket å binde Norge minst mulig, og var særlig opptatt av å bevare den norske flåte utelukkende til Norges forsvar. Stoltenberg var medlem av Stortinget 1815– 16 og 1824 og medlem av flere komiteer for økonomiske saker. 1815– 16 var han dessuten medlem av aksjonskomiteen i riksrettssaken mot statsråd Haxthausen.

De vanskelige krigsårene etter 1820 rammet også Tønsbergs handel og skipsfart hardt. Stoltenberg led store økonomiske tap, og da han døde 1830, var hans bo fallitt. I Tønsberg er i dag hans navn knyttet til en av byens hovedgater, Stoltenbergs gate, og til det sentrale parkanlegget Stoltenbergparken, hvor det 17. mai 1926 ble avduket et minnesmerke med relieff utført av billedhuggeren Carl E. Paulsen. På Stoltenbergs gravsted ble det 17. mai 1901 avduket en bautastein.

http://snl.no/.nbl_biografi/Carl_Stoltenberg/utdypning

Carl Stoltenberg – utdypning (Norsk biografisk leksikon). () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Carl Stoltenberg

Ved hans død oppgis hans alder i kirkebokinnførselen for død og begravelse til å være 64 år, men dette må være positivt galt.

Det oppgis videre at Carl Peter Stoltenberg var Ridder af Dannebrogs Orden, det er ukjent når han ble tildelt denne utmerkelse.

Carl giftet seg med Bull, Karen Marthea 30 Sep 1797, Botne kirke, Botne, Vestfold. Karen ble født 1775; ble døpt 20 Sep 1775 , Botne kirke, Botne, Vestfold; døde 2 Apr 1859, Rollag prestegård, Rollag, Buskerud; ble begravet 8 Apr 1859, Rollag kirkegård, Rollag, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]